Ansvarsfraskrivelsens logikk

Norske utenrikspolitikere må våge å ta ansvar for konsekvensene av sin fredspolitikk også når det går galt.

I politikkens verden er det slik at dersom man mislykkes med å nå de mål man setter seg, så forventes det at man også bærer ansvaret. Dette synes imidlertid ikke å gjelde for norsk fredspolitikk.

I begynnelsen av september kom det frem at Utenriksdepartementet har bedt en gruppe forskere fra Chr. Michelsens Insitutt og den britiske School of Oriental and African Studies om å evaluere den norske innblandingen i borgerkrigen på Sri Lanka.

Det er imidlertid tvilsomt om evalueringen kommer til å føre til betydelige endringer i Norges fredspolitikk. For spørsmålet om hvem som har ansvaret for at fredsforhandlingene på Sri Lanka brøt sammen og ble erstattet av en krig med katastrofale humanitære konsekvenser, synes for Utenriksdepartementets del å være avgjort på forhånd.

Det kan være liten tvil om at Norges intervensjon på Sri Lanka var mislykket. Det er i grunn litt merkelig at man må minne om det, men dersom man setter seg et mål som man ikke klarer å nå, så følger det logisk at man har mislyktes. Den norske forhandlingsdelegasjonen satte seg et mål om å få en fremforhandlet, politisk løsning på borgerkrigen på Sri Lanka. Isteden fikk man en brutal overkjøring av den ene parten, grove brudd på humanitærretten og 300 000 interne flyktninger, hvorav 160 000 fortsatt, halvannet år etter krigen, lever innesperret i leirer.

Under en debatt om Norges fredspolitikk på Litteraturhuset før sommerferien, sa utenriksminister Jonas Gahr Støre at «Sri Lanka minner oss om en grunnleggende realitet: At det er partene som bærer hovedansvaret». Erik Solheim, som selv hadde en nøkkelposisjon i det han kaller Norges «tilrettelegging» på Sri Lanka, sa tilsvarende til Aftenposten i begynnelsen av september at det «er viktig å skille mellom hva partene bestemte, noe vi ikke hadde råderett over, og hva Norge gjorde i prosessen».

Man bør alltid være skeptisk når politikere snakker om «grunnleggende realiteter», spesielt når det dreier seg om fordeling av skyld og ansvar. Langt fra å uttrykke en «grunnleggende realitet», bør disse utsagnene snarere tolkes som et forsøk fra utenriksdepartementets side på å fraskrive seg ansvaret for konsekvensene av egen politikk på Sri Lanka

Ved å nekte å påberope seg noe slags form for eierskap til konflikten; ved å trekke en skarp skillelinje mellom «partene» på den ene siden, og Norges rolle på den andre; og ved å insistere på at Norge var involvert i «tilrettelegging» (som om muligheten for at Norge kunne gjøre noe galt var utelukket a priori), bidrar Solheim og Støre til å skjule det faktum at både den norske forhandlingsdelegasjonen og det norsk-ledede observatørkorpset tok avgjørelser med reelle politiske og moralske konsekvenser for konflikten på Sri Lanka.

For å nevne to av en lang rekke eksempler: Da Norge sent i 1999 ble anerkjent som mekler mellom den srilankesiske regjeringen, representert ved statsminister Ranil Wikramasinghe, og den tamilste separatistgruppen LTTE, hadde Norge allerede akseptert at disse utgjorde det Solheim og Støre kaller «partene» i konflikten.

Men hvem man velger å inkludere i en forhandlingsprosess, er aldri et politisk, ei heller moralsk, nøytralt valg. To-partsmodellen som Norge valgte å følge, ekskluderte ikke bare Sri Lankas muslimske minoritet, tamilgrupper som ikke var representert ved LTTE og representanter fra sivilsamfunnet. Den ga også LTTE anerkjennelse og legitimitet, og styrket den høyreliberale statsministeren Ranil Wikramashinghes posisjon overfor en av hans argeste politiske motstandere, president Chandrika Kumaratunga.

Dessuten, både før og etter våpenhvilen mellom LTTE og den srilankesiske regjeringen ble signert i 2002, møtte Norge skarp kritikk fra en rekke menneskerettighetsorganisasjoner for sin unnfallenhet overfor LTTEs bruk av selvmordsbombere og rekruttering av barnesoldater. Srilankesiske opposisjonspartier kritiserte på sin side Norge for ikke å gripe fatt i LTTEs utallige brudd på våpenhvilen.

Riktig eller galt, å akseptere at borgerkrigen på Sri Lanka kunne reduseres til en konflikt mellom LTTE og Wikramashinghes; og å unnlate å kritisere LTTE for brudd på både menneskerettigheter, humanitærretten og våpenhvilen, er politiske og moralske valg med reelle konsekvenser for den politiske og humanitære situasjonen på Sri Lanka. Istedenfor å skjule seg bak retoriske konstruksjoner, bør norske utenrikspolikere erkjenne at de selv ble en part i konflikten og ta ansvaret det medfører.

Den norske fredspolitikken er nok drevet av et ønske om internasjonal anerkjennelse, oppmerksomhet og kontakt med viktige beslutningstakere, og til tross for at forsøket mislyktes, har nok ikke Norges innblanding i borgerkrigen på Sri Lanka skadet Norges internasjonale omdømme nevneverdig.

Men samtidig tok norske beslutningstakere en rekke valg som formet utvikligen av konflikten. For parafrasere Støre er det er liten tvil om at Norge «gjorde en forskjell» på Sri Lanka. Men det er på høy tid at norske utenrikspolitikere våger å ta ansvar for den forskjellen de gjør, også når konsekvensene er ubehagelige. For er det én «grunnleggende realitet» Sri Lanka bør minne oss om, så er det at fredspolitikk, som all politikk, er en skitten og risikabel business.

(Kronikk publisert i Dagens Næringsliv 8. oktober)