Miljø og utviklingsminister Erik Solheim går ut i Dagbladet og anklager norske medier for dårlig dekning av den norske bistands- og utviklingspolitikken.
Han påpeker at norske myndigheter bruker like mye penger på bistand som på barnehager, men at det allikevel ikke finnes en eneste norsk nyhetsjournalist som har bistand som sitt arbeidsområde.
Han mener videre at bistand er en «risikosport», og etterlyser mer debatt og mer oppmerksomhet om «vansker og dilemmaer» i utviklingspolitikken.
Samtidig er han opptatt av å understreke at det, i motsetning til hva Fremskrittspartiet og norske journalister tror, faktisk går «mye bedre i verden. Færre sulter. Færre dør av sykdom. Færre dør i krig og konflikt. De fleste får i dag et godt og langt liv. Fattigdommen i verden er nesten halvert siden 1990.»
Men dette synes ikke Solheim reflekteres godt nok i norske medier. Han etterlyser tilsynelatende flere utviklingspolitiske solskinnshistorier, og mener norske medier kun bryr seg om «den lille fliken» av norsk utviklingspolitikk er problematisk. Solheim siterer Frps partiprogram, hvor han påstår det «står noe om» at «alle pengene havner i lommene på korrupte, svarte diktatorer».
Det er i grunnen litt pussig at politikere selv må gå ut og oppfordre mediene til å rette søkelyset mot sine politiske ansvarsområder. Men Solheims anmodning går inn i en lang rekke av forsøk på å skape debatt om den norske freds- og utviklingspolitikken. Utenriksminister Jonas Gahr Støre Refleksprosjekt hadde som et av sine siktemål å øke refleksjons- og kunnskapsnivået om norsk utenrikspolitikk, og derigjennom skape mer debatt.
Det er riktig at dekningen av norsk freds- og utviklingspolitikk er elendig. Men problemet er at norske utenrikspolitikere, med sitt fokus på innsatsmål, intensjoner, verdier og identitetsspørsmål om hva Norge «skal være» (se Soria Moria-erklæringene), legger opp til en avpolitisert dekning av freds- og utviklingspolitikken.
For det er egentlig ikke så rart at norske medier ikke er interesserte i norsk freds- og utviklingspolitikk. For det første er det drøyt uklart hva Norges freds- og utviklingspolitiske strategi egentlig er. Og uten klare, realistiske mål, er det vanskelig for norske journalister å vite hva de egentlig skal skrive om.
For det andre har eventuelle freds- og utviklingspolitiske fiaskoer og suksesser liten eller ingen innvirkning på den politiske dynamikken i Norge. Dette er nok delvis medienes egen skyld, men Solheim og resten av det norske utenrikspolitiske establishment må ta sin del av ansvaret for ikke å ha forklart godt nok hva det egentlig er de ønsker å oppnå med sin freds- og utviklingspolitikk.
Dersom Solheim og gjengen ønsker mer fokus på dette politikkområdet har jeg derfor tre råd: Først, sett klare, realistiske mål. Fred, utvikling av humanitærretten, at Norge skal være en fredsnasjon og så videre, er vel å merke ikke klare, realistiske mål. Å ha en NWC (Nuclear Weapons Convention) på plass innen 2013, er et eksempel på et klart og realistisk mål, men hittil er det ingen norske utenrikspolitikere som har våget å forplikte seg til dette målet.
Dernest, forklar så nøyaktig som mulig hvordan dere tenker å gå frem for å nå disse målene. Igjen: å øke bistandsbudsjettet til 1 prosent av BNP er ingen strategi. Å si at Norge skal være en fredsnasjon ei heller.
Endelig, ta ansvar for både tilsiktede og utilsiktede konsekvenser av freds- og utviklingspolitikken. Norge gjør en forskjell i de konfliktene de engasjerer seg i, og tar avgjørelser med relle konsekvenser for de som står i mottakerenden av freds- og utviklingspolitikken. Dersom Solheim ønsker mer debatt om Norges «engasjement» i andre land må de begynne å ta ansvar for disse konsekvensene.
For bistand er en risikosport, men - dessverre må man si - i sin nåværende form er det kun en risikosport for mottakerene.
No comments:
Post a Comment