Universitetet: Et nihilistisk mareritt?

Jeg har blitt spurt om å skrive en kronikk for tidsskriftet Argument om noe ‘studentrelatert’. Jeg tenkte å fyre løs mot noe som lenge har irritert meg, nemlig sutrekulturen på universitetet. Man hører det overalt, og til alle tider, studenter som jamrer seg og sutrer over at det er så mye å lese, hvor kjedelig det er å skrive semesteroppgaver og eksamener, etc. Jeg ønsker å stille spørsmålet om hva man egentlig gjør på et universitet (først og fremst: lese og skrive) og argumentere for at det virker som universitetets kompakte majoritet enten (1) har en grunnleggende misforestilling om hva studering egentlig innebærer, (2) ikke er i stand til å ta valg som er i deres eget beste, (3), er masochister, eller (4) alt av det ovenfornevnte.

Jeg ønsker ikke å blande meg borti elite-/masseuniversitetsdebatten, selv om jeg nok er av dem som mener at begrepet ‘masseuniversitet’ er en contradiction in terms. Nei, for alle døgeniktene har jeg egentlig ikke så mye imot. Jeg mener, om folk ikke møter på forelesning, og bruker tiden på Blinderns kaffebarer istedenfor å lese får være deres sak, så lenge de ikke belaster alle andre med sin manglende evne til å finne mening med tilværelsen.

Det som irriterer meg, og som jeg ønsker å sette fingeren på, er alle sytepavene som lesesalene flommer over av. Man hører det overalt og til alle tider, og fremst av alt i Universitas - sutrefistula par excellence - hvis journalister jo kun bruker all sin tid på å skrive tabloidisert sutrejournalistikk fordi de ikke orker tanken på å studere, og som derfor har anti-studering som sin ideologi og raison d'être (hehe).

Grunnen til at de (altså sytepavene, ikke bare Universitas) irriterer meg er at de gjennom sin jeremiade på en sleip og fordekt måte forsøker å fremstille det man gjør på universitetet som noe annet enn det det er. Altså som noe kjedelig og byrdefullt istedenfor, som det er, gøy og uhyre interessant. Og det verste er at sytepavene har lykkes så godt med å devaluere verdien av å studere at man blir utsatt for de mest utspekulerte ekskluderingsteknikker dersom man - Gud forby! - skulle finne på å gi uttrykk for at man synes det er (*kremt*) gøy å studere. Universitetets sutreorden er med sin ustanselige og stadig mer høylytte klagesang i ferd med å gjøre universitetet om til et nihilistisk mareritt hvor ingen egentlig ønsker å være, men hvor alle allikevel er. Hvorfor? Fordi det er det eneste stedet man kan vegetere fritt og uhindret på sin manglende evne til å finne mening med tilværelsen. Snarere enn et sted for utveksling av skarpsindige argumenter og vennskapelig kappestrid, har universitetet antatt form av en terapeutisk samfunn, hvor halvdeprimerte og rådløse skikkelser kan komme sammen og finne trøst i vissheten om at de tross alt ikke er alene.

Hehe, jo mer jeg tenker på det, jo mer føler jeg at denne nietzschianske analysen av studentkulturen ved universitetet er på sin plass, men jeg skulle gjerne hatt noen innspill.