Tuesday, 24 August 2010

Universitetet: Et nihilistisk mareritt?

Jeg har blitt spurt om å skrive en kronikk for tidsskriftet Argument om noe ‘studentrelatert’. Jeg tenkte å fyre løs mot noe som lenge har irritert meg, nemlig sutrekulturen på universitetet. Man hører det overalt, og til alle tider, studenter som jamrer seg og sutrer over at det er så mye å lese, hvor kjedelig det er å skrive semesteroppgaver og eksamener, etc. Jeg ønsker å stille spørsmålet om hva man egentlig gjør på et universitet (først og fremst: lese og skrive) og argumentere for at det virker som universitetets kompakte majoritet enten (1) har en grunnleggende misforestilling om hva studering egentlig innebærer, (2) ikke er i stand til å ta valg som er i deres eget beste, (3), er masochister, eller (4) alt av det ovenfornevnte.

Jeg ønsker ikke å blande meg borti elite-/masseuniversitetsdebatten, selv om jeg nok er av dem som mener at begrepet ‘masseuniversitet’ er en contradiction in terms. Nei, for alle døgeniktene har jeg egentlig ikke så mye imot. Jeg mener, om folk ikke møter på forelesning, og bruker tiden på Blinderns kaffebarer istedenfor å lese får være deres sak, så lenge de ikke belaster alle andre med sin manglende evne til å finne mening med tilværelsen.

Det som irriterer meg, og som jeg ønsker å sette fingeren på, er alle sytepavene som lesesalene flommer over av. Man hører det overalt og til alle tider, og fremst av alt i Universitas - sutrefistula par excellence - hvis journalister jo kun bruker all sin tid på å skrive tabloidisert sutrejournalistikk fordi de ikke orker tanken på å studere, og som derfor har anti-studering som sin ideologi og raison d'être (hehe).

Grunnen til at de (altså sytepavene, ikke bare Universitas) irriterer meg er at de gjennom sin jeremiade på en sleip og fordekt måte forsøker å fremstille det man gjør på universitetet som noe annet enn det det er. Altså som noe kjedelig og byrdefullt istedenfor, som det er, gøy og uhyre interessant. Og det verste er at sytepavene har lykkes så godt med å devaluere verdien av å studere at man blir utsatt for de mest utspekulerte ekskluderingsteknikker dersom man - Gud forby! - skulle finne på å gi uttrykk for at man synes det er (*kremt*) gøy å studere. Universitetets sutreorden er med sin ustanselige og stadig mer høylytte klagesang i ferd med å gjøre universitetet om til et nihilistisk mareritt hvor ingen egentlig ønsker å være, men hvor alle allikevel er. Hvorfor? Fordi det er det eneste stedet man kan vegetere fritt og uhindret på sin manglende evne til å finne mening med tilværelsen. Snarere enn et sted for utveksling av skarpsindige argumenter og vennskapelig kappestrid, har universitetet antatt form av en terapeutisk samfunn, hvor halvdeprimerte og rådløse skikkelser kan komme sammen og finne trøst i vissheten om at de tross alt ikke er alene.

Hehe, jo mer jeg tenker på det, jo mer føler jeg at denne nietzschianske analysen av studentkulturen ved universitetet er på sin plass, men jeg skulle gjerne hatt noen innspill.

4 comments:

  1. Magnus,

    Du skriver noe jeg har tenkt på siden jeg sluttet å være en av dem du kritiserer (kanskje juni 2008) - og som alltid plages jeg mest av dem som er som jeg var. Jeg syns altså at innspillet er betimelig. Det er noe grunnleggende patetisk over situasjonen - det er som oftest uutholdelig å sitte i kantinene og overhøre praten mellom to medstudenter.

    Hvorvidt dette er et problem først og fremst på HF/SV vet jeg ikke, jeg vet bare at det er et problem på HF/SV. Dette tror jeg blant annet skyldes en følelse av å gjøre noe uvesentlig, kanskje er det verre på HF enn SV, ettersom sistnevnte trolig har en del studenter som tror at det de leser faktisk kan få betydning, om ikke for samfunnet så i det minste for deres egne karrierer. Jeg tror mange HF-studenter føler på hva Harold Bloom kaller belatedness - vi har kommet for sent til festen, alt av betydning er gjort, og vår framtidige forskning vil kun være forsøk på å holde vår egen stand i live ved å hevde en relevans vi ikke selv tror på. Derfor den flaue smaken i munnen, derfor snakket om alt mulig annet, fordi konfrontasjonen med det man holder på med - på fritiden - ikke er til å holde ut.

    Muligens er våre diagnoser litt forskjellige: Slik jeg leser deg hevder du at universitetet tiltrekker seg halvdeprimerte noksagter uten vilje-til-viten. Jeg tror derimot mye av skylden ligger i at man - på universitet - ikke forstår hva man holder på med og i hvert fall ikke hvorfor. Litteraturviterne hadde sin storhetstid en generasjon og to tilbake; nå er vi redde for hva Bjørn Vassnes vil si om vi tar oss selv på alvor.

    Solstad nevner en vits i intervjuet i siste Filologen (et blad som forøvrig er et symptom på det vi snakker om - det finnes ingen vilje): På 50-tallet kom professoren inn, sa god dag studenter, og studentene svarte god dag professor. På 70-tallet kom professoren inn, sa god dag studenter og studentene stirret tomt ut i luften. På 80-tallet kom professoren inn, sa god dag studenter. Studentene noterer 'god dag studenter'. (hehe) Alt peker mot eksamen, og her har foreleserne sin del av skylda, med sin kyniske dette-må-dere-kunne-til-eksamenholdning. Husker du ikke lærerne som, for å liksom kontre elevenes likegyldighet, sa: Jeg driter i om dere følger med, jeg er her bare for å gjøre jobben min. Likegyldighetskonkurransen skaper tapere på begge sider. I studentmagasinene snakker man i du-journalistisk ånd: Slik får du drømmejobben. Knytt kontakter. Læringens og forskningens egennytte (men aldri bare egennytte, alltid kritiske potensial) framstår som en anakronisme, noe man liksom bare skal hevde som et ritual.

    Kanskje er det for mange studenter, for mange dumme studenter. Men det er mindre viktig etter min grunn. Ukulturen som dominerer slabberasene (og heller ikke jeg har noe imot slabberaser, men hvorfor skal man rense dem for pensa?) skyldes en mistillit til egne evner. Mistilliten er dessverre velbegrunnet, for studentene er ikke interesserte nok i det de studerer til å ikke være evneveike. De fleste virker likeglade, for snart er det hælja.

    ReplyDelete
  2. Skjer hera?

    Magnus. dette er åpenbart en festlig brannfakkel, men jeg tror ikke det er så mye bensin på bålet at du rekker å få igjen følelsen i tærne før det slukner. Likevel, desperate times call for desperate measures - naturligvis.

    Det sagt, så virker det som du skyter litt fra hofta. (hmm... hvilke andre metaforer kan vi bruke?). At studentene kjeder seg er jo åpenbart, men det kan jo være fordi de allerede har kjedet seg gjennom 13 år på skolebenken, og ikke egentlig betrakter universitetet som noe i nærheten av valgfritt. kanskje? det kan jo for eksempel hende at de betrakter begrepet masseuniversitet mer som en tautologi enn som et oxymoron.

    Og hvis så er tilfellet er jo kanskje spørsmålet feil stilt. Da må man jo heller spørre seg hvorfor skolen er kjedelig, og hvordan man kan få unger i det ganske land til å plystre alfabetsangen for seg selv før de sovner, og glede seg til å lære andre vers av frøken Klara neste morgen. Interessant, men ikke noen voldsom nyhetsverdi. egentlig. bortsett fra for universitas da kanskje.

    ReplyDelete
  3. a) your SCOPE OF ANALYSIS
    Stikkord: incentives (your focus: a lack of intrinsic motivation among the students - the other side of the coin: extrinsic incentives! [i know you don't let the latter one count as much as the former one - but that's just because you are a humboldt deep down in your academic soul =)...]). What about the role of the university in this? What about parents? What about (education)politics? Your analysis is very “methodologically individualized” =) [btw, I LOVE the nietzschean touch] … CONTEXT FACTORS, PLEASE! this is meant as a polarizing "polemik", as far as i can see, so, as, tobben has mentioned, maybe this additional spotlight on the issue could add some arguments to your list.
    b) (my additional)PHILOSPHICAL REFLECTIONs
    Maybe the university is just one blossom at the stem of “meaninglessness” in life? I mean, once we are done with our studies – does life make more SENSE then? Was it truer, deeper, brighter BEFORE? No, I would say, so then, the question is: what is the UNDERLYING problem? the OVERALL situation of our societal context we are in is problematic, i would say. in other words, GOTT IST TOT. people feel hopeless without a metaphysical goal in life (unless they are as tenacious and austere as Nietzsche himself – what a torture his life!). We drown in material wealth, are able to satisfy our senses, but are NOT able to teach our mind to nourish inner gratitude, happiness and peacefulness. the only thing we really want is being loved and held – feeling a belonging and purpose in being on this earth (THESE ARE NOT NOVEL THOUGHTS, as you might have noticed, i merely restate them).
    c) resultingRECOMMENDATION
    the consequence of all this for your analysis?
    exploit and expand the nietzschean tone in it - this is an innovative twist in the "modern times"-are-a-rotten-age tenor. so, stay within nietzsche’s terminology – maybe this is also a question of POWER? DER WILLE ZUR MACHT. why do the students not feel that THEY for themselves are creating something valuable in their lives with university level education? is there a a perceived lack of personal control over things in life? which fundamental human trait is visable there? what is lacking so that the students would strive to gild their "verstand" with "geistigen gewissheiten"?
    so far.

    ReplyDelete
  4. Takk for kommentarerer og innspill. Jeg er enig i at ideen min stiller flere spørsmål enn det svarer på, men det er egentlig tanken. Naturligvis kan man spørre etter årsaker og tiltak som kan endre situasjonen, men det er nok som Katharina sier, at jeg nok er mest interessert i å appellere til studentenes intrinsic motivation for å gå på universitetet.


    Blooms belatedness og Nietzsches gott is tot og wille zur macht er til tross for sin deskriptive kraft i mine øyne for "saklige" begreper i denne sammenheng.

    ReplyDelete