The Secret Life of Nuclear Activists

Noen ganger er det helt ok å være atomvåpenaktivist. Som når man blir invitert på et slott av et hotell i Sveits for å diskutere humanitære tilnærminger til atomvåpen over en rekke treretters luncher og middager, med nydelig utsikt til Genevesjøen.

Rebecca Johnson, lederen av Acronym Institute og nestleder i ICAN, har en idé om at det er nødvendig å begynne å snakke om atomvåpen på en ny måte, dersom man skal klare å overbevise politikere, journalister, beslutningstakere og folk flest om at atomvåpenenes fortsatte eksistens ikke er en nødvendig konsekvens av den kalde krigen, men et resultat av mer eller mindre veloverveide politiske beslutninger. Man må med andre ord vise folk at atomvåpen er resultatet av et valg og at man derfor også kan velge å kvitte seg med dem. For å diskutere hvordan man skal klare dette, inviterte hun, med rundhåndet støtte fra Sveits og Norge, omtrent tjue diplomater, akademikere og aktivister til et todagers seminar i Glion.

I 1997 og i 2008 forhandlet man frem et universelt forbud mot landminer og klasevåpen. Disse våpnene hadde lenge vært en del av flere staters militære doktriner - Norge inkludert - og når man til slutt valgte å forby landminer og klasevåpen, så var det fordi man innså at enhver bruk av disse våpnene ville ha uakseptable humanitære konsekvenser. Eller, som man sa det den gangen, enhver bruk av disse våpnene ville forårsake uakseptabel skade (unacceptable harm).

Det kan argumenteres for at grunnen til at man i 1997 og 2008 forhandlet frem et universelt forbud mot landminer og klasevåpen, var at man innså at disse våpnene ikke bare hadde en militær-strategisk dimensjon, men også en moralsk, eller humanitær, dimensjon. Media viste grusomme bilder av lemlestede barn som hadde forvekslet en klasebombe med en leke, og politikere, beslutningstakere og folk flest innså hvor dypt problematisk det var å inkludere slike våpen i sine arsenaler. Som John Borrie skriver i boken Unacceptable harm: A history of how the treaty to ban cluster munitions was won, en av de viktigste grunnene til at man fikk et forbud mot slike våpen i 2008 var at man klarte å endre diskursen. Altså å begynne å snakke om de skadene disse våpnene påførte enkeltmennesker.

Det er grunn til å tro at vi som arbeider for et forbud mot atomvåpen står overfor noe av den samme utfordringen som de som var involvert i klasevåpenprosessen i sin tid sto overfor. Det var i hvert fall utgangspunktet for seminaret i Sveits. Atomvåpendiskursen er idag innhyllet i en tåke av kompliserte akronymer, militærstrategiske spissfindigheter, og forhandlingstekniske termer. Mange føler nok at de ikke kan uttale seg om atomvåpen uten å kjenne den hemmelige meningen bak forkortelser som CTBT, FMCT, NPT, CD, UNDC und zu weiter. Det er naturligvis helt feil, og anti-atomvåpenbevegelsen må nok ta på seg en del av skylden for at vi har kommet i denne situasjonen. Alt for lenge har man snakket om atomvåpen som noe fjernt, som noe som ikke angår oss, som noe man kan være for eller imot, men som man allikvel er dømt til å leve med, dømt til å dø med.

Det er imidlertid få menneskeskapte ting her i verden man er dømt til å leve med. Historien har vist, igjen og igjen, at det mennesker har skapt, kan også mennesker avskaffe. Vi har allerede avskaffet andre masseødeleggelsesvåpen, som biologiske og kjemiske våpen, og få stater vil anse det som legitimt å inkludere landminer og klasevåpen i sine militære doktriner. Hvis vi tar et skritt tilbake og slutter å fokusere på gåtefulle akronymer og militærstrategiske spissfindigheter, og isteden ser på hvilke konsekvenser atomvåpnenes eksistens har, vil vi se at vi faktisk har et valg. Ifølge Bruce Blair ved World Security Institute, vil verden bruke 5500 millarder kroner på atomvåpen iløpet av de neste ti årene. I sammenlikning vil man ifølge verdensbanken trenge mellom 760 og 1652 millarder kroner for å nå FNs tusenårsmål innen 2015. Valget bør være enkelt. Forby atomvåpen nå.