Lene Camilla Westgaard

Lene Camilla Westgaard i Moderat Gruppe gikk i forrige ukes Universitas hardt ut mot det hun kaller Venstrealliansens "redde-verden-politikk". Hun mener Studentparlamentet ved UiO burde "se [sine] begrensninger og gjøre noe konstruktivt, ikke diskutere ting som ikke har betydning for studentene". Hun fortsetter: "Det er for så vidt ikke noe galt i å vedta resolusjoner, men ikke i flere timer og om spørsmål der vi ikke har påvirkningskraft". Venstrealliansens påståtte "redde-verden-politikk" og Westgaards selvpåberopte definisjonsmakt over hva som har betydning for studentene, har jeg ingen formening om; det kan godt være at Ventrealliansen er en gjeng gærne raddiser og at det eneste som har betydning for studentene er matprisene på Frederikke, men det er et sykdomstegn når studentpolitikerne slår seg til ro med å behandle de sakene hvor de er innrømmet en formell påvirkningskraft. Westgaard synes å være blind for at den reelle påvirkningskraften ikke er noe man har, men noe man tar. For å understøtte denne påstanden holder det å ta en kikk på det som utspilte seg på franske universiteter for omlag et år siden: Det startet i de høye lag; Statsminister Domenique de Villepin hadde nettopp fått presset igjennom en ny arbeidslov i nasjonalforsamlingen; en arbeidslov hvis åttendeparagraf ville tillate arbeidsgivere å sparke sine ansatte når som helst og uten grunn i en prøveperiode på to år etter ansettelse. (Den såkalte CPE-kontrakten som paradoksalt nok hadde som mål å få ned arbeidsledigheten!). Westgaard: Om dette hadde hendt i Norge, ville studentpolitikerne hatt noe de skulle ha sagt? Ikke det? Vel, flere millioner franske studenter følte det åpenbart ikke slik: I løpet av to måneder reiste en massiv motstand seg fra alle Heksagonens hjørner; universiteter og skoler ble blokkert, voldsomme demonstrasjoner ble arrangert, stener ble kastet og biler brent; og hva skjedde? Jo, til tross for at studentene ikke i utgangspunktet hadde noen formell påvirkningskraft, så fikk de presset statsminister Villepin og hans våpendrager i nød, selveste President Jacques Chirac, ned i knestående; den formelle makten kapitulerte; loven ble trukket tilbake og studentene jublet. De franske studentene hadde nok ikke sett sine begrensninger, med det førte, mirakuløst nok, til at de forsvant.