Examen philosophicum: Hagtvedt synes, i sin kronikk i Aftenposten den 27. januar, å mene at et fokus på originaltekster bidrar til den påståtte "forvitringen" av ex. phil., fordi et slikt fokus gir "mest fragmentert kunnskap". Her synes Hagtvedt, i sin enorme vilje til kritikk av universitetet, å forutsette et syn på utdanning og kunnskap som resten av artikkelen tydelig viser at han ikke sympatiserer med. Å si at fokus på originaltekster gir fragmentert kunnskap, forutsetter i en viss forstand at kunnskap er atomær, d.v.s. at den kan oppdeles i partikler, som enten kan bindes sammen til en helhet (som Hagtvedt anser som den beste måten), eller presenteres hver for seg, i fragmenter. Dersom man mener at kunnskap er atomær på denne måten, taler man Djupedals sak (og det er jeg sikker på at Hagtvedt ikke ønsker å gjøre), for Djupedal synes å forutsette nettopp dette, d.v.s. at kunnskap er lik partikler der ute, som man mest mulig effektiv må putte inn og lagre i studenthodene. Å kritisere kunnskapsimporten, d.v.s. universitetenes stappeprosses, for å være for fragmentær, er en svak kritikk (om i det hele tatt en kritikk) av det djupedalianske syn på kunnskap. Alternativet til dagens fokus på noen få originaltekster, er gårsdagens sammenhengende, sekundærlitterære filosofihistorie. Men nettopp gjennom fokus på originaltekster, og gjennom en skikkelig behandlig av disse, vil man, etter min mening, ha mulighet til å gi den metode- og saklighetslæren som Hagtvedt etterspør (1) for å nå ny kunnskap og (2) for å uttrykke seg presist (for eksempel i en politisk debatt). Jeg tipper at Hagtvedt ikke ville være uenig i at man finner en like utpreget klarhetsstreben og en like presis språkføring i Kants "Grunnlegging" som i Næss' ELE. Man har simpelthen byttet ut Næss' usexy, og særdeles tørre verk, som pretenderer å gi en analytisk forklaring av hvordan man skriver en tekst som fungerer, hva et godt argument er o.s.v., med eksempler, gjennom hvilke man forsøker å vise studentene akkurat de samme tingene. Etter min mening er den siste metoden å foretrekke. Jeg mener også at en grundig fokus på noen få originaltekster gir en langt bedre innføring i den vestlige filosofiens historie, generelt sett, enn en fem hundre sider forklaring av hva disse filosofene holder på med. Det er en ukontoversiell påstand innenfor hermeneutikken at delen gjenspeiler helheten og vice versa. En student som bruker en gitt tid på å studere én side av Kants "Kritikk av den rene fonuft", har, etter min mening, fått en mye bedre forståelse av den vestlige filosofien, enn en person som, på den samme tiden, skummer gjennom fem hundre sider sekundærlitteratur.
For kunnskap er ikke noe der ute som utdanningsinstitusjonene kan stappe inn i studenthodene, men noe som oppstår i forholdet mellom den studerende og det studerte. Sagt med andre ord: kunnskap er ikke en statisk og uforanderlig størrelse; kunnskap kan ikke, som Bibelen vil ha det til, plukkes av et tre, nei, kunnskap er en dynamisk bevegelse som oppstår mellom subjekt og tekst, eventuelt mellom student og foreleser, i en kommunikasjonssituasjon. Utdanningsinstitusjonene kan kun produsere kunnskap som en gartner i en viss forstand produserer blomster, ved å "oppfordre" frøene, så å si, til å vokse; ved å gi dem den rette stimulans (sol, vann, varme etc.). Men på samme måte som det er riktigere å si at blomstene produserer seg selv, enn at gartneren produserer dem, er det riktigere å si at studentene kun kan produsere kunnskapen selv. Utdanningsinstitusjonene kan ikke gjøre annet enn å legge forholdene til rette. Og dersom man aksepterer at kunnskap på denne måten er dynamisk og selvproduserende, ser man at en kritikk basert på antakelsen om at fokus på originaltekster gir mest fragmentert kunnskap, blir helt gal. Kunnskap kan ikke gis, kunnskap oppstår dersom man legger forholdene til rette; kunnskap kan heller ikke være fragmentert, for en bevegelse mellom et tolkende subjekt og problemet vil aldri kunne stykkes opp.
Vel, til tross for dette, er jeg enig i at dagens ex.phil.-undervisning har flere defekter. Professorene er etter min mening slett ikke flinke nok til å fokusere på de grunnleggende metodologiske og språklige elementene som gjør at de tekstene som er på pensum fungerer. Dette bør etter mitt skjønn være utgangspunktet for enhver forelesning. Idag fokuseres det kun på hva en gitt teori dreier seg om, mens man nesten helt glemmer å vise hvordan påstandene forsvares, d.v.s. hvordan det argumenteres, og hvorfor konklusjonene følger av premissene. I følge Hagtvedt ville den politiske diskursen blitt bedre hadde bare interlokutørene visst forskjellen på en presisering og en spesifikasjon; dette er etter min mening en oppfordring til det rene pedanteri; det viktige ligger i den basale forståelsen for hvordan kommunikasjon fungerer, og i og med at den kommunikasjonssituasjonen man går inn i når man konfronteres med en filosofisk tekst, stiller store krav til skarphet, presisjon, og ydmykhet, er det ikke så dumt, synes jeg, at man har filosofi som forberedende universitetsfag.
Ved første øyekast kan det kanskje synes litt merkelig at Arne Næss' ELE ikke kunne forhindre at ml-bevegelsen av ettertiden kan karakteriseres som "språklig brutaliserende berserker", men er det ikke til syvende og sist alltid slik? At dersom man i en gitt epoke, i en gitt kultur, betoner, på en "klar" og "presis" måte, én og kun én metodes deskrivptive og normative riktighet, vil det ikke da oppstå reaksjoner? Kan ikke Næss, i sin fanatiske bestrebelse etter å finne og beskrive den riktige metode, anklages for å utelukke muligheten for at den samme metoden ikke nødvendigvis gjelder for alle. Ligger det ikke en visst reduktivt menneskesyn til grunn her? For finnes det egentlig én og kun én riktig måte å oppnå kunnskap på? Finnes det én og kun én måte å uttrykke seg presist på? Jeg tror ikke det. Uten å ha noen videre kjennskap til Næss' ELE, har jeg, etter å ha lest Hagtvedts artikkel, etter å ha hørt ham i en særdeles dårlig debatt på Dagsnytt atten, og etter å ha forhørt meg her på universitetet, en mistanke om at Næss nok var for klar og for skarp i presentasjonen av sin metodelære. Enhver metode må, slik jeg ser det, presenteres som generelle, normative regler, og være åpen for unntak. En gartner bruker ikke én metode på alle sine blomster, nei, han tilpasser metoden etter blomstens generelle så vel som individuelle egenskaper. Dersom han skulle, i et anfall av gartnerfanatisme, forsøke å utarbeide én og kun én metode for alle hans blomster (dersom han skulle gi alle like mye vann, like mye sol o.s.v.), da ville uten tvil mange av blomstene hans gå hen og dø. Og det er kanskje nettopp dette som forklarer ml-bevegelsens språklige brutalitet, og dens mangel på "dybdesyn". De fikk ikke den rette stimulans; de fikk trukket ned over hodet en metodelære som slett ikke passet til deres generelle og individuelle egenskaper, og her må Næss, hvis man i det hele tatt kan sette ex. phil. undervisningen i sammenheng med ml-bevegelsens karakter, innrømme at han har et ansvar.
Referanser:
Bernt Hagtvedt
Arild Pedersen
Camilla Serck-Hansen
Dag Einar Thorsen
Viggo Rossvær
Nina Karin Monsen
Jørn Ljunggren
Øystein Hide
Asbjørn Aarnes
No comments:
Post a Comment