Konsepsjon

Ring! --- Ring! --- Ring!
Paris, 01/1-07, 07:00: "Ah, faen, hvis verden er et opptrukket urverk, da må vekkeklokkens ring-ring-ring være dommedagens brutale ouverture", ble det mumlet og en to meter høy gresk statue døpt Johannes M. Underthun, rullet ut av sengen i et lite studio i 63 rue du Temple. Det var mørkt, en rullgardin var trukket ned foran det halvåpne vinduet; luften i rommet var frisk og veltemperert takket være en radiator som hadde gurglet og fyrt opp 10 av 10 mulige hele natten - til stor glede, åpenbart, for de skabbete og enbeinte duene som vaglet seg utenfor vinduet -; stillheten som inntil nå hadde fyllt rommet ble bekreftet og understreket av radiatorens forsiktige gurgling; vekkerklokken hadde blitt plassert der borte i vinduskarmen på den andre siden av rommet (med overlegg, selvsagt, som alt annet) i den hensikt å tvinge Johannes ut av hans verden av drømmer (der hvor mørke og stillhet ga alt ansvar, all skyld og all skam kun et illusorisk preg) og inn i stillingstakningens, inn i posisjoneringens univers. Tanken var at veien fra sengen til vinduskarmen, kontrastvirkningen mellom varme føtter og kaldt gulv, skulle skamslå hans bevisste vilje til liv; for til syvende og sist var jo dette det eneste han virkelig ville, for om ikke annet enn å bekrefte at han var i live. Vekkerklokken ble midlertidig brakt til stillhet, Johannes vendte seg om og rett før det ganske naturlige ønsket om å sove videre skulle til å fullbyrde sitt iboende mål om egen tilintetgjørelse; altså rett før naturens seiersparade og kulturens kanossagang tilbake til sengen skulle til å bli gjennomført, var det noe som stoppet ham: Øynene, nå tilvendt mørket, hadde festet seg på en plakat over sengen på den andre siden av rommet. Det var ikke ham, men antakeligvis en tidligere leieboer som hadde hengt den opp: "To do: Wake up. Survive. Return so sleep." Denne enkle, meningsløse ordre, satte tankene igang, d.v.s fikk ham til å tenke seg om, og i samme øyeblikk slo det ham at en retur til sengen var en utur og jevngodt med et midlertidig selvmord, og at veien til dusjen var det eneste reelle alternativ, ja, veien til dusjen var blitt hans bane, hans led.