Fanatisk gartnerdogmatisme

Jeg er ingen botaniker, men jeg vet at en gartner, dersom han vil ha blomstene sine til å vokse, må ta hensyn til at ulike typer blomster har ulikt behov for sol, vann, varme o.s.v. Den gode gartner vet også å hensyn til at det innenfor samme blomstertype kan foreligge individuelle forskjeller, og han skjønner at hver enkelt spire må vurderes og stimuleres individuelt, dersom spirene skal kunne realisere sitt fulle blomsterpotensiale, d.v.s. dersom de skal bli så store, så fine og så velduftende som mulig. Man kunne imidlertid tenke seg en gartner som i et fanatisk anfall av gartnerdogmatisme nektet å ta slike hensyn; altså en gartner som nektet å innrømme blomstenes typebestemte og individuelle forskjeller, og som, for å forsvare dette, utarbeidet et 500 siders verk titulert En del elementære gartnermetodiske emner; et verk som ifølge ettertidens garntnerfanatikere, bar med seg en pretensjon om å fremlegge den eneste riktige måten å produsere store, fine og velduftende blomster på. Her ble det presisert og spesifisert, med usedvanlig skarphet og klarhet, hvilken vannmengde, solmengde og temperatur enhver spire trengte for å realisere sitt potensiale qua blomst. Hvilket fremskritt for gartnervirket! Etter å ha skrevet dette verket, brukte han tjue år av sitt liv på å sette denne metoden ut i livet, men effektene ble imidlertid ikke helt som han hadde ventet seg: Det var ikke det at alle spirene gikk hen og døde, noen klarte seg, enkelte riktig bra, men problemet var bare det at de aller fleste visnet inn til små, tørre og illeluktende kvister, som en stund kjempet tappert for livets rett, men som tilslutt, i mangel på den typebestemte og individstilpassede stimulans de hadde behov for, knakk fullstendig sammen og endte opp som fyringsved i gartnerens arbeidsværelse. Da han så dette, ble han meget skuffet, men isteden for å undersøke hvordan det kunne ha gått så galt, oppga han sitt gartnervirke, og tilbrakte isteden resten av sitt liv i sitt etterhvert veloppvarmede arbeidsværelse med å lære papegøyer å prate.

Referanser:
Bernt Hagtvedt
Arild Pedersen
Camilla Serck-Hansen
Dag Einar Thorsen
Viggo Rossvær
Nina Karin Monsen
Jørn Ljunggren
Øystein Hide