Selvmordsbomerens Advokat

Vi konfronteres nærmest daglig med det faktum at mennesker fra en ukjent verden sprenger seg selv i luften, og vi synes ute av stand til å forstå hvorfor. For oss synes all forståelse og all forklaring å slutte ved individets blotte væren, d.v.s. at såsnart noen er villige til å ofre sitt liv for et (la oss anta) høyere mål, og dermed reduserer seg selv til et middel (messer vi, som et slags kantiansk ekko) - da er vi ikke i stand til annet enn stille brynrynking og fortvilet hodekløing. Men hvor fjern er egentlig denne tanken? I tid trenger vi ikke gå lengre tilbake enn 150 år, i avstand ikke lengre enn til Danmark, næremere bestemt København, for å finne en overbevisende apologi for en livsmodus vi idag uten blygsel vil kalle religiøs fanatisk. Denne selvmordsbombernes advokat, som fortsatt ansees som en av nordens mest inflytelsesrike tenkere, reformerte og gav begrepet eksistens en ny sokratisk mening: Livet i sin høyeste form overskrider seg selv ved å representere noe som det er verdt å dø for, og med utgangspunkt i dette ville Kierkegaard holdt sin tordnende sluttprosedyre, sin endelige forsvarstale for de religiøse fanatikere, om han ikke hadde dødd så ung.

Vi lever våre liv dels i det Kierkegaard kalte den estetiske sfære, dels i det han kalte den etiske. Og vi er i så stor grad innsauset i disse; på den ene siden vår streben etter en lykke som er avhengig av eksterne, materielle faktorer, og, på den andre, vårt blasse ønske om å gjøre det gode - at vi ikke lenger forstår hva det vil si å være martyr. Vi har et naivt håp om at vår materielt betingede lykke er kompatibel med etikken, noe som fører til at vi ofte glemmer det siste; vi glemmer at vi som verdensborgere bærer et stort og tungt ansvar for alt det som skjer i vår globaliserte, nært sammenvevde verden. For ikke å miste etikken helt, utformet vi i 1948 et sett med regler, de såkalte menneskerettighetene, som vi straks oppgraderte fra å være juridiske, elastiske lover, til å bli moralske, universelle imperativer. Disse imperativene griper vi etter, som i panikk, hver gang vi øyner symptomer som indikerer at vår måte å leve på er gal. Vi synger Ode til Gleden, roper God Bless America og pynter oss i vår skinnende moralske klesdrakt, mens kvinner i Irak fortvilet roper at Keiseren ikke har noen klær, for så å sprenge seg selv i luften. Vi forstår ikke, vi vil ikke forstå, og i steden for å undersøke hvorfor vi ikke forstår, kaller vi dem gale, priser oss for vår uforståelighet og kaller den menneskelig.

En av grunnstenene i vår moralske bevissthets historie har form av en fortelling og handler om en far, Abraham, som på Guds kommando la tørre kvister i haug og forbredte seg på å gi sin sønn Isak som brennoffer. Denne fortellingen er vi åpenbart ikke lenger i stand til å forstå.