Shakespeare

Å være eller ikke være, dét
er spørsmålet. For hva er edel ferd?
Å tåle dette regn av sten og piler
en bitter skjebne sender mot oss? Eller
å trekke sverdet mot et hav av sorger,
og gjøre slutt på dem? Å dø, å sove -
ja, bare dét, - og se at søvnen slukker
all hjertekval, de tusen plager kjødet
er arving til. Hvor inderlig man higer
mot denne slutt: Å dø, å sove. Sove,
og kanskje drømme? Ja, se der er låsen!
Hva vil vi drømme om i dødens søvn
når vi har kastet disse støvets lenker?
Den tanken stanser oss - og det er den
som gjør elendighetens liv så langt.
Hvem ville orke tidens hugg og hån,
tyrannens overgrep, den stoltes frekkhet,
det knuste hjertes kvaler, lovens treghet
og embedsmannens hovmot, alle spark som
langmodig ånd vil få av åndløsheten,
- hvem orket dette hvis han selv formådde
å fri seg fra det med en liten dolk?
Hvem ville bære denne byrde, stønne
og svette under livets åk, hvis ikke
vi følte angst for noe efter døden,
et uoppdaget lang som ingen vandrer
er vendt tilbake fra? Det lammer viljen,
så vi vil heller bære gamle sorger
enn gå til nye som vi ikke kjenner.
For refleksjonen gjør oss alle feige;
besluttsomhetens friske morgenfarve
vil sykne bort i eftertankens blekhet,
og foretagender med kraft og kjerne
vil gjennom denne tanke skjene ut,
og miste navn av handling ... Hysj! Den skjønne
Ophelia! Å nymfe, be for all
min synd!