Metamusikk

Viktige deler av det norske jazzmiljøet spiller idag en type musikk som ikke lenger kan kategoriseres som jazz. I motsetning til det man kan kalle det jazzmusikalske doxa (streitingjazz) og i motsetning til hva norske jazzanmeldere synes å tro, kan denne musikken verken forstås eller forklares fullt ut, dersom man ikke tar inn over seg det faktu at dens viktigste referanserammer og dens egentlige mening ikke er ekstern, men intern. Det kan komme av inkompetanse, latskap eller pur uvilje, men dersom man nekter å ta høyde for at denne musikken er fundamentalt annerledes enn tradisjonell jazz; dersom man ikke forstår at den har konvertert, så å si, fra å være musikk rettet mot en mening og et sett referanser utenfor seg selv, til å bli en slags metamusikk, en selvrefererende og selvgranskende musikk med meningen i sin egen rett, vil anmeldelsene, d.v.s. den tekstlige bearbeidelsen av denne musikken, forbli som de er i dag, d.v.s. overfladisk vrøvl og romantisk oppgulp.

Norske jazzanmelderes metode kan oppsummeres i to punkter: På den ene siden behandler de musikken objektivt, d.v.s. at de betrakter musikken som et objekt, og plasserer den i en allerede eksisterende tradisjon. Dersom anmelderen har kjenskap til og forståelse for de eksterne referanserammene musikken faktisk forholder seg til (noe norske jazzanmeldere, konfrontert med den moderne norske jazzen (jeg fortsetter å bruke jazzbegrepet, selv om jeg understreker at det er inadekvat), dessverre ikke synes å ha), er dette et greit utgangspunkt. Men folk som Terje Mosnes ser fort at en slik objektiv vurdering ikke er uttømmende, de merker at noe mangler, og, selv om de har rett i at en slik objektiv vurdering strengt tatt ikke sier så mye, er det på veien videre de trår feil og faller: De resonerer seg på en eller annen måte frem til at de også må skrive noe om den subjektive opplevelsen av musikken; de føler seg tvunget til å forsøke, i det minste, å få gitt uttrykk for de individuelle og strengt private følelsene musikken fremkaller i dem; disse følelsene tvinger i sin tur anmelderene til å fungere som poeter, til å gjenskape tekstlig det de har hørt, og grepet av desperasjon søker de tilflukt i et sett svellende, feite, kvasipoetiske fraser de har brukt hundre ganger før, og som de, dersom noen ikke setter en stopper for det, kommer til å gjenta minst hundre ganger til. Problemet er at disse anmelderene ikke har klart for seg at de befinner seg i en dobbelt kommunikasjonssituasjon; to situasjoner som i tillegg er like, strukturelt sett. På den ene siden henvender anmelderen seg til leseren, og på den andre henvender han seg til musikken (hvem som er førsteimpuls er her uvesentlig; idéelt sett er en hvilken som helst kommunikasjonssituasjon fullstendig gjensidig). I steden for å gå inn i en kommunikasjonssituasjon med musikken, i steden for å stille spørsmål og aktivt forsøke å forstå, tviholder de på den behagelige distansen mellom høytalerene og dem selv; de setter seg passivt ned foran musikken, og håper på at musikken automatisk vil sette dem i beveglse, og dytte dem bort til datamaskinen, slik at de får skrevet ned de 20 linjene som redaksjonen krever. Dette går, i møte med tradisjonell jazzmusikk, stort sett bra. Men i møte med moderne norsk jazzmusikk, blir de, som tidligere nevnt, grepet av desperasjon, og grunnen til denne desperasjonen er at de slett ikke opplever at denne musikken beveger dem. Grunnen til dette er, som antydet innledningsvis, at måten disse anmelderene forholder seg til denne musikken på, slett ikke korresponderer med denne musikkens egenart. Essensiellt sett er ikke moderne norsk jazzmusikk rettet utover, og følgelig verken mot Terje Mosnes', eller Arild A. Andersens følelsesliv. Tvert imot rettet musikken seg mot seg selv, og dersom man har et håp om å forstå og skrive noe riktig om denne musikken, må man møte den som en aktiv deltaker; man må selv ta ordet, så å si, og gå i dialog med musikken, på samme måte som man, dersom man ønsker å forstå hva en gruppe mennesker står å prater om, selv må gå aktivt inn og stille spørsmålet: Hva snakker dere om?