Idag svarte Amnesty på min forespørsel (se tidligere post); Petter Eide tok skjeen i egen hånd og forklarte meg, eller i det minste forsøkte å forklare meg, hvorfor de to uttalelsene (den første om dialogrunden om MR i Kina, den andre om boikott av OL i samme land), ikke kolliderer. Han formulerte seg som følger:
"Hei
Jeg skal forsøke å svare deg så godt som mulig, slik at du forstår at de to uttalelsene ikke kolliderer. Vår viktigste arbeidsform i menneskrettighetsarbeidet er å synliggjøre offer og overgriper, overgriper skal vite at han blir sett. Derfor fokuserer vi på synlige kampanjer og aksjoner som virkemiddel for å beskytte mennesker mot brudd på menneskrettighetene. Isolasjon, boikott, sanksjoner osv er derfor ikke gunstige virkemidler for oss, i tillegg tror vi heller ikke "man ikke kan presse en statsleder til å oppføre seg bra overfor innbyggerende sine, ved å forsøke å isolere vedkommende land; vi tror faktisk det stikk motsatte, at land som blir isolert, de oppfører seg dårligere ovenfor egne innbyggere". Derfor er jeg kritisk til boikott av Hamas, isolasjonen av Burma og Nord-Korea osv.
Kina-saken i sommer handlet om noe annet. Norge har en mr-dialog med Kina, som Amnesty er med på. Kina ønsket stenge Amnesty dengang, fordi Amnesty ved en tidligere anledning hadde distribuert Amnesty materiale under ett dialog-møte "uten å spørre kineserne om lov" (som det kom fram i begrunnelsen). Jeg tolket dette som et forsøk på innføre begrensninger i ytringsfriheten under dialogene, noe som ville ramme alle parter, og hele den norske delegasjon. Jeg sa derfor offentlig flere ganger at dette kunne ikke Norge være med på, det var viktig å få avklart rammer og regler for dialoger før vi gikk i neste dialogmøte. Jeg er tilhenger av slike dialogmøter, men mener vi må bli enige med kineserne om en felles forståelse av ytringsfriheten. Nå gikk jeg høyt ut dengang, det var også taktisk, fordi jeg håpet det ville bidra til å legge press på kineserne. Det skjedde også, de snudde i saken, jeg reiste, og vi distrubuerte vårt materiale i dialogmøtene uten å møte kritikk.
Håper dette var oppklarende
Petter Eide"
Jeg tror jeg forstår hva Petter Eide vil frem til. Selv om han ikke utdyper hva han mente med den "smertegrensen" som han nevnte i våres, er det åpenbart at Norges rolle i de to ulike sakene, er grunnleggende forskjellig. Den første saken, der det ble oppfordret til en boikott av OL i Kina 2008 for derigjennom å manifistere en motstand mot landets brudd på menneskerettighetene, lider ved første øyekast av en manglende forståelse for sammenhengen mellom mellom det man pretenderer å reagere på og innholdet av det man faktisk reagerer på. Innholdsmessig finnes det ingen umiddelbar link mellom de olympiske leker og menneskerettighetene, og man kan følgelig ikke reagere på det ene (f.eks. gjennom en boikott) og håpe på at det vil promotere det andre. Dette håpet vil støtte seg på en konstruert og illusorisk sammenheng, d.v.s. en sammenheng som ikke korresponderer med et reelt innhold, og håpet vil følgelig kunne karateriseres som et "blindt håp", hvilket vil si at man ikke har noen reelle grunner til å tro at reaksjonen vil ha de effektene man håper på. Den andre saken (den niende dialogrunden om MR), derimot, angikk både i form og i innhold menneskerettighetene. En sann dialog forutsetter at samtalepartnerene kan yttre seg i frihet, d.v.s at den forutsetter yttringsfrihet. Nå, yttringsfriheten er i tillegg den 19. menneskerettighet, og en dialog om menneskerettigheter vil derfor til den viss grad ha sammenfallende innhold (dialog, som forutsetter yttringsfrihet, og menneskerettighetene, som handler om yttringsfriheten). I motsettning til i OL-eksempelet har man her en reell sammenheng, d.v.s. en sammenheng som korresponderer med et faktisk innhold, og i disse sakene, det forstår jeg nå, vil det være legitimt å reagere med boikott, fordi reaksjonen (boikotten) på dialogen samtidig vil være en reaksjon på menneskerettighetsbruddet. Dersom man, som det norske utenriksdepartementet faktisk syntes å gjøre, hadde akseptert at Amnesty ville bli utestengt fra samtalene, ville man ha skutt dialogen i foten, så å si, fordi man da ville akseptert en illusorisk sammenheng, d.v.s. en sammenheng som ikke ville ha korrespondert med innholdet (dialog uten yttringsfrihet contra menneskerettigheter med yttringsfrihet). Håpet til UD, om å promotere menneskerettighetene gjennom en dialog uten yttringsfrihet, ville vist seg å være like blindt som håpet til Mimir Krisjansson. På denne måten kan det vises at Amnesty gjennom de to, i utgangspunktet motstridende tilfellene, ikke har handlet inkonsekvent.
No comments:
Post a Comment