-Jeg lever i løgn!
Det reageres med faderlig overbærenhet over den unges første brudd med bardommens sorgløse flow; jaja, tenkes i det minste, utsies til nød. Utsagnet gjentas, mens undring erstattes med påstålighet:
-Jeg lever i løgn!
Det skarpe blikket og den fastslående tonen fører til at reaksjonen modereres: overbærenhet glir over i mild interrogasjon:
-Men kjære deg, hva mener du med det?
-Du tar feil. Du tror mitt utsagn baserer seg på et plutselig hopp inn i den abstraherte livsverden; et overmodig sprang over avgrunnen mellom bardommens begreper, hvor løgnen tar over der sannheten ikke lenger strekker til, og begrepens begreper, hvor sannhetens bakside alltid er løgnen og vice versa. Men mitt problem er tvert imot svært konkret: jeg har blitt fratatt muligheten til å si, eller i det minste skrive, hva jeg vil.
-Hæ?
No comments:
Post a Comment