Five Years

Det er lørdag kveld. Jeg trodde det var søndag, helt til S. for en time siden, med uangripelig evidens, forsøkte å overbevise meg om at jeg hatte tatt feil.

Vanligvis ville ikke en slik avsløring medført annet enn et øyeblikks forvirring; et øyeblikks famling, før jeg hadde revurdert alle dagens hendelser og satt dem pent på sin rette plass i lyset av lørdag.

Det er en time siden jeg ble fortalt at jeg hadde misforstått, men jeg har ennå ikke klart å ta inn over meg at det faktisk ikke er søndag. Forvirringen vedvarer, jeg famler fortsatt i mørket, mister grunnen under føttene og faller ned i den tragiske avgrunnen mellom min subjektive tvilsopplevelse og det ubestridelige faktum, slik de reiser seg himmelhøyt som to glatte, motstående fjellvegger mellom hvilke jeg ikke er i stand til å bygge en bro.

Denne tilstanden er ikke tilfeldig. Den har lite eller ingenting å gjøre med at jeg nettopp har sett en halvgod film på kino; den har lite eller ingenting å gjøre med at kelneren på den baren vi gikk innom etter kinoen var fjern og uinteressert; det kan kanskje ha noe å gjøre med at jeg leser "Tilværelsens uutholdelige letthet" av Milan Kundera; og det kan kanskje ha noe å gjøre med at jeg for noen måneders tid siden så "Le Mépris" av Jean-Luc Godard, men bortsett fra den avgrunnsdype tragedien man der blir kastet ut i, er jeg ikke i stand til å trekke noen videre paralleller.

Denne tilstanden som jeg ikke unnslipper, synes å være den nødvendige konsekvensen av noe mye større og noe mye viktigere; den synes å være konsekvensen av, og et tåredryppende uttrykk for, hvordan mitt liv de siste fem månedene, med all sin usikkerhet og all sin midlertidige tilpassning til et språk og et samfunn jeg ennå ikke forstår, nå fortoner seg.

Misforstå meg ikke. Dersom noen hadde spurt meg, på et tidligere tidspunkt, i dag morres eller nær sagt når som helst de siste fem månedene ; om noen hadde spurt meg om jeg hadde det bra, ville jeg oppriktig kunne svare at ja, det går bra. Men akkurat ikveld, siden S. fortalte meg at jeg hadde misforstått, så kan jeg ikke lenger gi et entydig svar.

Jeg er ikke i stand til å svare ja, ikke fordi jeg vet at nei, men fordi jeg ikke vet verken ja eller nei. Problemet er ikke at jeg har det dårlig, men at jeg har mistet perspektivet og ikke er i stand til å bestemme meg. Jeg kan forsøke å bestemme meg for at jeg har det bra, fordi det er riktig å ha det bra, på samme måte som det er riktig at det er lørdag, men opplevelsen av tvil innhenter meg før jeg når over til den andre siden ; og slik blir jeg fanget et sted mellom tvilen, som jeg søker å unnslippe, men som ikke vil la meg gå, og erkjennelsen, som tiltrekker meg med sin riktighet, men hvis kraft ikke er sterk nok til å løfte meg over.

Og slik faller jeg uten konklusjon. Jeg trenger en femårsplan!