Den dogmatiske fallgrube

Kanskje er det nødvendigvis slik at ethvert ord, idet det uttales eller nedskrives, ledsages av en øyeblikkelig tro på ordets universalitet. Kanskje skulle det ikke være mulig å uttale eller skrive ned et eneste ord, dersom man ikke i en eller annen forstand tror at ordet er uttrykk for en sannhet. Kanskje er dette endog en menneskelig livsnødvendighet som selv ikke den mest ihuga nihilist slipper unna.

Det forekommer meg å være slik. Og det forekommer meg å eksistere et viktig skille mellom sannhet med stor og liten s.

Peter Kemp og Marcel Gauchet presenterer i Morgenbladet 31. mars og 7. april hvert sitt syn på hvilken posisjon vesten har og bør ha i en verden hvor geografiske avstander stadig blir mindre, og hvor motpolene i det globale kulturelle spenningsfeltet manifisterer seg stadig tydeligere i sin divergens. Kemp og Gauchet fremstår begge som barn av den vestlige "selvkritiske bevissthet" og er flinke til å stille spørsmål og rette kritikk innover mot fordommer i egen kultur. Men når de selv forsøker å besvare disse spørsmålene, synes de å få problemer og sette seg i fare for å rutsje stille ned i den dogmatiske fallgruben.

Gauchets oppskrift på hvordan vi bør forholde oss til kulturer og personer hvis høyeste prinsipp ligger i det religiøse dogme, har som grunningrediens et skille mellom, på den ene siden, den troende som person, og på den andre, troen som "tankesystem". Dermed mener han å ha tilfredsstilt både de vestlige akademikere, som får bedrive sin religionskritikk i full frihet, og de islamske religiøse ledere, som kan sole seg brune i vestens respekt for deres person. Genialt! Eller?

Hva nå om troen representerer den troendes dypeste overbevisninger. Og hva om ens dypeste overbevisninger bestemmer ens handlinger og uttalelser, som igjen bestemmer hvem du er, og følgelig: hva om respekten for den troende ikke så lett kan løsrives fra respekten for den troendes tro. Gauchet sier selv at å fornekte yttringsfriheten i vår vestlige verden, ville "være det samme som at man prøver å fornekte seg selv". Pussig sammenlikning av en som forsøker å skille mellom den troende og den troendes tro. For dersom en fornektelse av det vi tror på vil være det samme som å fornekte oss selv, ja da blir vel en respektløshet overfor det de tror på det samme som en respektløshet overfor dem. Og da klapper vel jord og himmel sammen for Gauchet, eller hva? For det er kanskje ikke mulig å holde en idealisert respekt overfor den troende, fullstendig adskilt fra en respekt for den måten den troende lever sitt liv og derigjennom gir uttrykk for sin tro. Skal man følge Kemp, som betoner at troen ikke bør reduseres til noe privat, men anerkjennes som personlig og "derfor kan og [...] må ytre seg offentlig", blir Gauchets skille mellom respekten for den troende og respekten for den troendes tro, problematisk, da troen, snarere enn å være et "tankesystem" er, nettopp, personlig. Gauchets skillelinje synes, i lys av dette, å fortone seg som en mislykket redningsaksjon på frihetdogmets vegne.

Verdensborgeren Kemp konkluderer på sin side med at "man kan nå bare håpe at alle parter i denne striden om religion og politikk etter hvert kan innse at de må møtes i et krav om frihet under ansvar". Dette etter å ha fremhevet at "vi lider under vår mangel på "forståelse" og anerkjennelse av andres livsformer og deres uttrykksformer", men åpenbart uten å innse at denne "forståelsen" av andres livsformer også må omfatte en "forståelse" for livsformer og kulturer som ikke har friheten som et grunnleggende prinsipp. Kemp kan dermed anklages for å gå i sin egen intrikate felle, ved å fremføre friheten, omenn under ansvar og ledsaget av ydmykhet, som konklusjonen med stor k, sannheten med stor s, altså som et dogme, et absolutt.

I mine øyne er Kemps problem at han ikke kan forstå annet enn at "et fredfullt samfunnsliv" eller "det gode sosiale liv" nødvendigvis er målet for ethvert samfunn, og at "frihet under ansvar" nødvendigvis er det etiske middelet som leder frem mot dette målet. Men er det nødvendigvis slik? eller bedre: er det mulig at "et fredfullt samfunnsliv" ikke er målet for vårt globale samfunn og at "frihet under ansvar" ikke er den etiske vidundermiksturen? Man kunne selvfølgelig her hevde at Kemps premisser er uttrykk for noe såkalt commonsensisk, noe ganske enkelt selvinnlysende. Kemps påstand om at vi bør folholde oss til fremmede kulturer med "gjensidig hensyntagen av samme art som den vi viser hverandre i familien og vennekretsen, der vi godt vet hvordan vi kan såre og krenke og skade hverandre, men hvor vi ikke gjør det hvis vi ønsker å leve sammen", fremstår som en appell til en slik common sense. Men stopp en hal! Er det ikke her vestlige familier og vestlige vennekretser og vestlige måter å forholde seg til hverandre som Kemp refererer til? Dessuten: kan ikke vår vestlige commonsense sies å være forankret i opplysningstiden, og følger det ikke derav at det som er common i begrepet commonsense kun er common for oss i vesten. Hva da om man skulle forsøke å skrelle bort common og se om en rettferdiggjørelse av disse premissene kan finnes i sensen, altså fornuften.

Men om Kemp eller noen andre skulle kunne fremføre noen fullkomne rasjonelle argumenter for at det nødvendigvis må være slik at "frihet under ansvar" og "et fredlig samfunnsliv" er henholdsvis mål og middel som mennesket i følge sin natur er dømt til å forholde seg til, kan han vel på samme måte anklages for å benytte seg av den vestlige rasjonaliteten i vurderingen av det vestlige menneskets natur. Og er det ikke nettopp disse våre sannheter, de være begrunnet commonsensisk eller bare sensisk, vi møte med fremmede kulturer vi bør fremføre med ydmykhet? Er det ikke nettopp disse sannhetene vi bør være forsiktige med å fremstille meg stor s?

For hva er egentlig ymykhet? Er ikke ydmykhet i en globalisert verden det å ha i bakhodet at våre ord og våre argumenter, hvor selvinnlysende de enn fremstår for våre vestlige borgere; hvor nødvendige de enn kan gjøres av våre vestlige akademikere, allikvel ikke er universelle, allikevel ikke er sannhet med stor s? For selv om det unektelig lyder sympatisk, holder det kanskje ikke, når Kemp sier at "det avgjørende er at vi kan stå forskjellige steder og ha forskjellige overbevisninger som vi kan være uenige om, uten at det hindrer oss i å søke enighet om det som er godt og rett;" dette holder kanskje ikke dersom vi allerede har bestemt at målet skal være "et fredfullt samfunnsliv" og at middelet, altså måten vi skal søke enighet om det som er godt og rett, skal være "frihet under ansvar".

Kanskje må vi slutte å tvile på våre fordommer slik Descartes lærte oss å tvile, nemlig metodisk, med tvilen nærmest som er en lek innenfor den vestlige rasjonalitetens rammer. En forståelse for den mest fundamentalistiske islamist vil vi kanskje aldri kunne oppnå, dersom vi ikke selv våger å kaste våre dypeste overbevisninger, d.v.s. vår frihet, vår rasjonalitet og vår moral, ned i avgrunnen mellom dem og oss, og ikke bare stiller spørsmålet, men virkelig tar inn over oss at denne islamistens fundamentalistiske overbevisninger kanskje er bedre, riktigere og mer velutviklede enn våre egne. Først etter å ha latt oss ramme, ikke ved å tvile metodisk, men ved dypt og inderlig å ha tvilt på vår egen frihet som en nødvendig betingelse for fruktbar kommunikasjon med folk fra fremmede kulturer; kulturer hvis høyeste prinsipp kanskje ikke ligger i friheten, men for eksempel den religiøse troen, og respekten og lydigheten overfor gud; først etter således å ha latt oss ramme kan vi kanskje håpe på å kunne forstå og kommunisere med den fundamentalistiske islamist. Så kanskje kan problemet vårt endelig ekspliseres som at vi rett og slett ikke vil forstå?