Noctambulisme III

Men til syvende og sist var det alltid tiden som spilte meg et puss de nettene jeg satt våken i den lille leiligheten i 18. arrondissement og forsøkte å jobbe eller "få retning på ting", som selvsagt er ensbetydende med jobbing, men som var det jeg alltid litt unnskyldende sa da hun spurte om jeg ikke var trett og ikke snart skulle komme og legge meg. Men altså, det var alltid tiden. Jeg kunne se de kornete bildene som flimret over skjermen på den dårlige tv'en i hjørnet uten lyd; jeg kunne høre kurringen fra en due som forgjeves prøvde å sette seg på den smale karmen utenfor kjøkkenvinduet; jeg kunne la en slurk Pays D'oc sitre et øyeblikk på tungen før jeg slapp den videre ned i svelget, men i en viss forstand var det som om flimringen, kurringen og sitringen ikke lenger var noe som skjedde, men noe som simpelthen fant sted i et evigvarende, utflytende øyeblikk. Det var som om stillheten, varmen og det dempede lyset omkring meg oppgraderte det som skjedde til noe som alltid hadde vært og noe som foralltid skulle gjentas inn i fremtiden, og det var med en merkelig følelse av forsoning jeg kunne se tilbake på en dag som jeg tidligere på kvelden hadde ansett som halvt bortkastet. Jeg listet meg forsiktig over det knirkete soveromsgulvet og uten å bryte rytmen i hennes jevne pust, skjøv jeg opp vinduet på vidt gap. Det store gamle treet nede i bakgården var dekket med små, hvite, tapetliknende blomster og den svale natteluften sveipet bort all tvil om at våren var kommet som den kom i fjor og som den skal komme igjen til neste år. Jeg støttet hodet i hendene og albuene til vinduskarmen og tenkte at det nok ikke var så farlig at alt jeg hadde lært denne dagen var at Cézanne var postimpresjonist og født i Aix-en-Provence; at det jo dessuten ikke var så lite og at jeg sikkert hadde lært mye annet som jeg bare ikke kunne komme på at jeg hadde lært. Og når alt kom til alt spilte det jo liten rolle hva jeg hadde lært eller ikke lært, for tiden gikk og jeg gikk og imorgen var en ny dag som alle andre. Jeg snudde meg og så at hun sov tungt med hånden forkjært støttet opp mot ansiktet. Jeg lurte på hvordan tiden gikk når man sov, og kom til å tenke på en sommerkveld for mange år siden, da jeg hadde ligget slik og tenkt på om tiden gikk eller ikke gikk om natten fordi jeg ikke kunne sove og gledet meg så fryktelig til noe som skulle skje morgenen etter.