Noctambulisme II

Nå, jeg var ikke istand til å bestemme meg for om jeg var lykkelig eller ulykkelig og dette var noe jeg satt og tenkte over, noe jeg virkelig forsøkte å få klarhet i, mens kjøleskapet og varmtvannsbeholderen durte vekselsvis inne i kjøkkenkroken og gav meg den samme fjerne, svevende følelsen som jeg av og til fikk av å lese Samuel Beckett. Klokken nærmet seg fem og jeg ble plutselig oppmerksom på at jeg ikke var i stand til å huske noe av det jeg hadde gjort de siste to timene, og jeg lurte på om dette kunne ha noe å gjøre med min manglende evne til å bestemme meg for om jeg var lykkelig eller ulykkelig. En følelse av ikke å komme noen vei drev meg opp av stolen, men etter å ha tatt noen skritt ut på gulvet, stoppet jeg opp igjen uten å fokusere på hva enn som lå fremfor øynene mine, og slik uten fokus ble jeg stående i noen sekunder, mens jeg lot meg ramme av tanken om at jeg aldri i mitt liv, aldri vil klare å karre meg ut av den beklemte posisjonen mellom lykken på den ene siden og ulykken på den andre, og at jeg følgelig aldri vil få vite hva egentlig lykke og egentlig ulykke og forskjellen mellom de to egentlig er. Denne tanken slo meg fullstendig ut og jeg fikk ikke dyttet den til side før jeg hørte fra det åpne vinduet ute på soverommet en ravn eller en kråke eller en eller annen fugl som hver gang den letter utgyter et høyt og guffent K-R-A. Den lettet, og jeg gikk stille inn på soverommet, lente meg ut av vinduet og så de mørke konturene av en temmelig stor fugl mot den rødsorte byhimmelen, der den nå satt urørelig som en gresk statue på en av de mange pipene til leiegården på den andre siden av gaten. Jeg skulle til å spørre meg selv om den var lykkelig der den satt, men innså at det var et latterlig poet-aktig spørsmål som ikke tjente til noe annet enn å gjøre meg flau overfor meg selv, da det selvfølgelig ikke er meningsfullt å spørre en kråke om den er lykkelig eller ulykkelig, i og med at man aldri kan være sikker på om den i det hele tatt kjenner forskjellen på de to; om den i det hele tatt forstår spørsmålet. --- Og ved denne vage innsikten sluttet tankene å surre og slo seg til ro et sted mellom ulykken og lykken og lot meg i fred der jeg stod i vinduskarmen litt trett av å leve, litt trett av ikke å leve, men overbevist om at det var en forbigående tretthet som kom til å forsvinne i morgen.