Et liv i løgn II

-Hæ? Den nyutklekkede tåkefyrstens patos forvirrer forsamlingen. Det leves i løgn, sies det, men det finnes to måter å lyve på, barnlig og begrepslig; konkret og abstrakt. Faderligheten både frykter og tiltrekkes av det nært forestående mordet:

-Selvsagt er jeg klar over at man ikke kan se i mer enn én retning av gangen; selvsagt er jeg klar over at idag ikke er identisk med imorgen; selvsagt er jeg klar over at ethvert uttalt ord, bundet som det er til rom og tid, derfor er en skjør gipsmaske hvorbak verken sannhet eller løgn finnes, ærlig talt. Men man misforstår dersom man tror at å ta inn over seg dette ville medføre et liv i løgn, da løgnen er sannhetens definerende motsetning, og løgnen qua løgn er like sann som sannheten qua sannhet er løgnaktig. Jeg lever i løgn, sier jeg, fordi jeg kjenner sannheten. Men kun barnet kjenner løgnen, og derfor også sannheten, fordi kun barnet lever i umiddelbar kontakt med sin maske, med sine ord. For man må innrømme at skillet mellom løgn og sannhet kun kan fremstilles umiddelbart. Middelbarheten fordunkler det hele gjennom syndefallet. Så når jeg sier at jeg lever i løgn, sier jeg dette, ikke fordi jeg vet, som Eva visste etter å ha spist av det eplet, men fordi jeg som barnet umiddelbart innhentes av samvittigheten.