Kunnskapsdepartementalité

Skrev for noen uker siden følgende nyhetskommentar i Universitas. Statssekretær i Kunnskapsdepartementet Kyrre Lekve fortalte meg i en e-post at verken han eller Tora Aasland ønsket å svare på kritikken.

Å styre eller ikke styre? Det er spørsmålet Kunnskapsdepartementet ikke våger å svare på.

Det sies ofte at styringen av universitets- og høgskolesektoren er tillitsbasert. Dersom man legger en vanlig definisjon av ordet «tillit» til grunn, kan man bli forledet til å tro at dette innebærer at sektoren har ansvar for å styre seg selv, og at Kunnskapsdepartementets (KD) rolle er koordinerende og tilretteleggende. I praksis ser man imidlertid at dette er en sannhet med stadig større modfikasjoner.

Det ble rabalder da KD for noen uker siden la frem et høringsnotat hvor de foreslo å endre studentsamskipnadsloven. Endringsforslagene var både uklart formulert og ble oppfattet som en trussel mot prinsippet om det skal være studentene, og ikke KD, som skal styre samskipnadene. Da Universitas tok kontakt med KD, ønsket de først ikke å svare på kritikken, men henviste simpelthen til høringsnotatet, som slår fast at forslagene ivaretar studentstyringen. Senere valgte de likevel å forklare seg, og forsvarte forslaget som en «nødbrems» man skulle kunne trekke i når «ting går helt galt».

Har man fulgt utviklingen i norsk politikk for forskning og høyere utdanning en stund, vil dette være et velkjent scenario: KD bedyrer at de ønsker å verne om prinsipper som skal sikre sektorens autonomi, samtidig som de sniker inn endringer som truer med å undergrave de samme prinsippene. Og når KD på toppen av dette signaliserer at de ikke ønsker å svare på kritikk, snakker vi ikke lenger om tillitsbasert styring. Da snakker vi om snikstyring.

På et spørsmål stilt 19. januar i Stortinget svarte minister for forskning og høyere utdanning Tora Aasland at «Universiteter og høgskoler har autonomi til selv å kunne bestemme opprettelse og nedleggelse av studietilbud og studieplasser ved egen institusjon». I praksis ser man imidlertid at dette ikke stemmer. Da Universitetet i Oslo (UiO) i sommer signaliserte at de ville kutte 550 studieplasser i 2011, truet KD med at dette kunne få «økonomiske konsekvenser». Rektor ved UiO Ole Petter Ottersen, i åpenbar frustrasjon over å bli overstyrt, reagerte med å si at «departementet er helt på jordet». Til tross for Aaslands beroligende ord om universitetets autonomi, kan ikke dette tolkes som noe annet enn en form for snikøremerking.

Både innføringen av det nye finansieringssystemet for høyere utdanning i 2003 og opprettelsen av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) samme år, var et klart signal fra departementet om at tilliten til sektorens evne til å styre seg selv var i ferd med å briste. At man idag, åtte år etter, fortsatt omtaler KDs styringsmodell som tillitsbasert, er antakeligvis et resultat av alt for lite offentlig debatt om KDs forhold til sektoren.

Det alvorligste problemet med KDs snikstyring av utdanningssektoren er likevel at det skaper en rolleforvirring og en usikkerhet i sektoren som ingen – verken studentene, institusjonene eller KD selv – er tjent med. Ansvarslinjer utviskes når KD går inn og overstyrer det som historisk sett har vært ansett som sektorens eget ansvar. Og når avstanden mellom hva KD sier at de gjør, og hva de faktisk gjør, blir for stor, vil grunnleggende utdanningspolitiske prinsipper bli utvannet og i det lange løp miste sin mening. Det minste man kan forlange er at KD gjør rede for seg når sektoren skriker.