Gledesdreperne

De blir stadig flere, og stadig mektigere. Universitetets gledesdrepere er med sitt øredøvende sutrekor i ferd med å vinne sin kamp mot gleden ved å studere.

Det starter med et oppgitt sukk. Man hører det først på universitetets lesesaler: et tungt, unisont sukk etter at bakrusen fra semesterstart har blåst forbi, og studentene motvillig innser at de jo ikke begynte på universitetet for å drikke seg snydens på Chateau Neuf, for å få nye venner, eller for å bli med i filmklubb. Nei, de forelesningene man meldte seg opp til skal jo liksom følges, tekstene på leselistene skal jo på en måte leses, og eksamenene man har registrert seg til skal jo – akk! – faktisk besvares.

Universitetets requiem
Sukket slår an tonen. Ettersom månedene går, og eksamener og innlevering av semesteroppgaver nærmer seg, utvikler sukket seg til en stadig mer høylytt klagesang – studenter på alle nivåer jamrer og bærer seg over hvor kjedelig, hvor uutholdelig uinteressant og uinspirerende det er å studere. Man hører det overalt, og til alle tider, men mest usjenert fremføres denne deprimerende dødsmessen når semesteret nærmer seg slutten. Å! – så grusomt trettende det er å lese. Å! – så pinefullt det er å skrive semesteroppgaver. Å! – så dritt det er å ha eksamen.

Kjedsomhetsmasochister
Hva er det egentlig som skjer? Hvordan kan det ha seg at universitetsstudentene, som jo selv har valgt å gå på universitetet, selv har valgt studieretning, og hele tiden har mulighet til å finne noe annet å gjøre, allikevel oppfører seg som om de skulle befinne seg i en russisk straffangeleir anno 1850? Har dagens universitetsstudenter mistet evnen til å ta valg som er til deres eget beste? Har de en grunnleggende misforestilling om hva det vil si å studere – en misforestilling de av en eller annen mystisk grunn er ute av stand til å korrigere? Eller er de simpelthen en gjeng masochister som finner en skjult nytelse i å gi seg selv dørgende kjedelige oppgaver?

Sitcoms og tabloidjournalistikk
For å ha sagt det: Problemet er ikke at mange såkalte studenter forsøker å late som om det å gå på universitetet handler om noe annet enn å studere. At man istedenfor å sitte med nesen i en bok på lesesalen, velger å vie sin «studietid» til å skrive tabloidjournalistikk for Universitas, lage sitcoms for Oslo Student-TV, eller berede grunnen for en praktfull politikerkarriere i Villa Eika, er null problem.

Naturligvis, å gå på universitetet handler først og fremst om å studere. Men dersom man ikke finner tilstrekkelig glede i dette, og derfor velger å gjøre andre ting isteden, er dette helt topp så lenge man ikke belaster oss andre med ens manglende evne til å finne noen glede i å studere.

Nerdenes høyborg
Nei, problemet er gledesdreperne. Studentene som nettopp ikke forsøker å late som det å gå på universitetet handler om noe annet enn å studere, men som på en sleip og fordekt måte forsøker å fremstille selve studeringen som noe annet enn det egentlig er. Altså som noe kjedelig og byrdefullt istedenfor – som det er – gøy, engasjerende og uhyre interessant. Og det verste er at gledesdreperne har lykkes så godt med å devaluere verdien av å studere at man blir utsatt for de mest utspekulerte ekskluderingsteknikker dersom man – Gud forby! – skulle finne på å gi uttrykk for at man synes det er (*kremt*) gøy å studere.

For å ta et eksempel: At «nerd» ikke brukes som en hedersbetegnelse blant den geneme hop er forståelig, men at nerd også skulle assosieres med noe negativt på universitetet – nerdenes høyborg! – står som et ubehagelig bevis på at gledesdreperne, med sin ustanselige og stadig mer øredøvende klagesang, er i ferd med å lykkes i sin kamp mot gleden ved å studere.

Universitetet: et nihilistisk mareritt?
Hvordan kan det ha seg at universitetets lesesaler er fylt opp av folk som egentlig ikke ønsker å være der? Grunnen, antakeligvis, er at universitetet er det eneste stedet hvor man kan vegetere fritt og uhindret på sin manglende evne til å handle med konsekvens og finne en mening med tilværelsen. Universitetet er i ferd med å utvikle seg til å bli et nihilistisk mareritt hvor ingen ønsker å være, men hvor alle allikevel er. Fremfor å være et sted for iherdig studering (å studere kommer til opplysning fra det latinske verbet studiare, originalt assosiert med flittighet og iver), er universitetet i ferd med å anta form av et terapeutisk samfunn, hvor halvdeprimerte og rådløse skikkelser kan komme sammen og finne trøst i at de tross alt ikke er alene – for «det er mange som oss», som det heter i reklamen for anonyme alkoholikere.

Slå tilbake!
Til den stadig mer marginaliserte minoritet som fortsatt synes det er gøy å studere: Vær på vakt! Ikke la dere knekke av gledesdrepernes utspekulerte devalueringsteknikker, men slå tilbake, kjemp for gleden ved å studere, og ikke la sjansen gå fra deg, neste gang du hører noen klage over at Å! Det er så mye å lese.

(Publisert i Argument 5/10)