Solheim: A mere child in political matters?

Det er flott at miljø- og utviklingsminister Erik Solheim nedlater seg til å svare på min studentkronikk i Dagens Næringsliv 13. oktober. Dessverre synes han verken å ha lest kronikken spesielt grundig, eller å ha forstått poenget.

Jeg har ikke, som Solheim påstar, hevdet «at det var Ranil Wichremashinghe som involverte Norge». Jeg har heller ikke bestridt, som Solheim påstår, at LTTE insisterte på at fredsprosessen skulle skje mellom dem og regjeringen, eller at Norge ga uttrykk for at de ønsket at muslimene skulle involveres i forhandlingene.

Jeg skrev, som sant er, at Norge, gjennom sine handlinger, endte med å akseptere at borgerkrigen på Sri Lanka kunne reduseres til en konflikt mellom LTTE og Wikramashinghes, og at Norge derfor også endte med å akseptere en to-parts forhandlingsmodell som blant annet ekskluderte muslimske grupperinger.

For å dra en historisk parallell: Under kongressforhandlingene som skulle lede til den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1789 uttrykte flere av koloniene skepsis og uenighet til John Adams 15. mai preambel. Flere representanter truet sågar med å forlate kongressen dersom uavhengighetserklæringen ble vedtatt. Når samtlige representanter (med unntak av New York) tilslutt endte med å stemme for uavhengighet, betyr dette av samtlige representanter også bar det politiske ansvaret for uavhengighetserklæringen.

Poenget: En motvillig aksept er en aksept like fullt, og hva politikk angår, er det aksepten, og ikke motvilligheten som teller.

Tilbake til Sri Lanka: At LTTE og Sri Lankas regjering selv hadde et ansvar for fredsprossesen på Sri Lanka er ikke poenget, til tross for at Solheim forsøker å trekke oppmerksomheten dithen. Selvfølgelig hadde de det. Poenget, som Solheim ikke synes å ta til seg, er at dette ikke utelukker at Norge også hadde et ansvar.

Solheim forsøker like fullt å fraskrive seg ansvar for sin rolle på Sri Lanka ved å støtte seg på en ideologisk forestilling om Norges kausale impotens. Diffuse termer som «bidrag», «tilrettelegging», «rådgivning» og «engasjement» har lenge gjort det mulig for norske utenrikspolitikere å presentere ambisiøse utenrikspolitiske målsetninger samtidig som man, når det viser seg at man ikke når disse målene, kan fraskrive seg alt politisk ansvar.

På Sri Lanka gikk det til helvete, men hey! Norge var kun «rådgiver» og «tilrettelegger» og kan følgelig reise hjem med skinnende rene hender. Solheim kan nok takke dårlig mediedekning, og generelt lite utenrikspolitisk debatt i Norge for at denne forestillingen ikke har blitt avslørt som en illusjon. På Sri Lanka er det få som ikke mener at Solheim og Norge spilte en avgjørende rolle i fredsprosessen, og blant forskere er det også bred konsesus om at en fasilitator - eller «tilrettelegger» som Solheim og Støre foretrekker å kalle det - vil påvirke dynamikken i en fredsprosess.

Solheims holdning til sin egen rolle på Sri Lanka avslører et grunnleggende problem med den norske fredspolitikken. Løsningen er ikke nødvendigvis å legge ned hele politikkområdet, som Fremskrittspartiet tar til orde for. Men noe må allikevel gjøres. For dersom Solheims ansvarsfraskrivende holdning til sin egen rolle på Sri Lanka er representativt for det norske utenrikspolitiske establishment, er det liten grunn til å tro at Norges fredspolitiske engasjement kan føre noe godt med seg. Politikere uten ansvarsfølelse har snarere en tendes til å gjøre vondt verre.

Et viktig førsteskritt vil derfor være at norske utenrikspolitiskere erkjenner at når de blander seg inn i en konflikt, så vil de helt korrekt bli oppfattet som en part - en tredjepart. Istedenfor å lulle seg inn i en too-good-for-this-world-forestilling, bør denne erkjennelsen føre til at man også begynner å ta politisk ansvar for konsekvensene av sin egen politikk.

Som Max Weber minner om, «as far as a person's actions are concerned, it is not true that nothing but good comes from good and nothing but evil comes from evil, but rather quite frequently the opposite is the case. Anyone who does not realize this is in fact a mere child in political matters». Det er på høy tid at noen gir Solheim en innføring i Webers distinksjon mellom «ethics of responsibility» og «ethics of conviction».