Elefanten i rommet

Det er nok for tidlig å si at ballen har begynt å rulle. På overflaten, altså der diplomatene møtes for å utveksle sine høflighetsfraser, er det fortsatt liten eller ingen bevegelse å spore. Deadlock, stalemate, impasse. Tre ord for fire: Nuclear business as usual.

Men under overflaten begynner ting å røre på seg. Det er ikke godt å si hvorfor, men iløpet av det siste året har det tilsynelatende gått opp for stadig flere aktører at atomvåpen ikke bare representerer et av vår tids største problemer, men at det også, i motsetning til mye annet, er et problem som faktisk kan løses med ganske enkle midler.

Siden slutten av den kalde krigen har atomvåpen vært som en elefant i rommet. Alle vet at det er et problem at det fortsatt er nok atomvåpen i verden til å utslette menneskeheten X antall ganger. Men istedenfor å sette seg ned og forsøke å gjøre noe med problemet, har man knepet øynene sammen, holdt hendene for ørene, og foregitt at problemet ikke eksisterer. Og det har man altså gjort, til tross for at det ikke nødvendigvis skal så mye til for å lure elefanten ut av rommet.

Atomvåpen er for eksempel et langt enklere problem enn global oppvarming. I motsetning til klimaforandring, som er en uheldig konsekvens av en nødvendig utvikling, er atomvåpen en unødvendig konsekvens av et utdatert verdensbilde. Når man vet at atomvåpen ikke bare er moralsk forkastelige, men også fullstendig uegnet som stridsmiddel i dagens internasjonale kontekst - hvorfor har vi, tjue år etter den kalde krigen, ennå ikke klart å kvitte oss med dem? Latskap og internasjonal prokrastinering? Fristende konklusjon.

Men nå begynner ting å endre seg. Under ICANs konferanse i Geneve forrige helg samlet 118 nuclear campaigners fra 25 land og minst like mange organisasjoner seg for å diskutere hvordan man skal gå frem for å få ballen til å begynne å rulle. Målet ligger klart: Å få et lite knippe nøkkelstater til å starte multilaterale forhandlinger om en avtale som forbyr atomvåpen. Til tross for en viss uenighet om hva dette egentlig betyr, er det nok langt viktigere, i hvert fall for ICANs del, å diskutere hvilke midler man skal benytte seg av for å nå dette målet. Hva skal man si? Hvordan, hvor, når og til hvem skal man si det? Kort sagt, hvordan skal man gå frem for å få land som Norge til å innse at tiden er kommet for handling?

Vi som var på konferansen går styrket ut i troen på at vi kan nå målet. Utfordringen i de kommende månedene vil bestå i å få ulike aktører til å strekke seg mot samme mål. Etter 20 år med handlingslammelse og uforståelig acronym speech er det på tide at vi begynner å snakke med én klar stemme - og formidler et budskap som mannen i gata kan forstå. Stater, politikere, aktivister og ledende sivilsamfunnsaktører må bli enige om et minste felles multiplum - en grunnleggende idé som kan gi retning og fremgang. Og for de som måtte lure, har vi naturligvis svaret allerede: Forby atomvåpen nå.