Amnesty International Norge

Amnesty International Norge er organisasjonen som, med utgangspunkt i oljelandet Norge, kjemper utrettelig for utbredelsen og den universelle aksepten av de 30 budene som i 1948 ble meislet inn i FNs menneskerettighetserklæring; det er organisasjonen som, ved generalsekretær Petter Eide, på Dagsnytt 18 i mai 2006 slo fast at bud nummer 19 - det som sikrer enhvers menings- og yttringsfrihet - var "det eneste grunnleggende", men som i forbindelse med konflikten som oppstod i kjølvannet av trykkingen av muhammedkarikaturene ble tvunget til å innrømme at yttringsfriheten nok hadde en grense, og at denne grensen (akk så uheldig!) i tillegg var like diffus som grensen mellom farven indigo og farven blå i regnbuen; organisasjonen som på denne måten ble stilt i forlegenhet og tvunget til å innføre et skille mellom yttringsfrihet som juridisk eller formell rett, på den ene siden, og yttringsfrihet som talehandling, d.v.s. en réell formasjon av lyder til ord, begått av et subjet i rom og tid, på den andre - altså, det ble et spørsmål om reaksjoner: man kunne ikke ha hindret noen i publisere tegninger av profeten muhammed (fvmh.) med en bombe på hodet, for bud nummer 19 sikrer individets menings- og yttringsfrihet, men allikevel, fordi det føltes ubehagelig for enkelte, kunne man forbeholde seg retten til å gi vedkommende redaktør et moralsk spark i baken og, som Amnesty gjorde, dømme ham som "uansvarlig". Ansvar? Hvilket ansvar? Snakket vi ikke om frihet?

Ô! for et virvar. For hva er vel frihet? "Begrenset frihet som det eneste grunnleggende" fremstår som et veritabelt paradoks, for hvis friheten har en grense, må det være noe som begrenser den, og dette som begrenser, det begrensende, må ikke det nødvendigvis være et imperativ, en plikt, som ikke selv kan være frihet (for begrepet selvbegrensende frihet er oksimoronsk), men derimot det motsatte av friheten. Friheten er en rett, men en rett har ingen mening dersom den ikke begrenses av en korresponderende plikt (og vice versa). Og hvilken plikt kan begrense friheten, om ikke påbudet om å forholde seg til, åpne seg for, være lydhør og la seg ramme av de konsekvensene den frie talehandlingen fører med seg? Altså, gitt at man har en rett til å yttre hva man vil: dersom man nå gjør krav på, og benytter seg av denne retten, forplikter man seg ikke samtidg, og på det mest kategoriske vis, til å lytte? Og hvis dette er sant, skjønner man ikke da hvor forferdelig kjedelig det er å oppleve å ikke bli hørt, når man sender en epost til informasjonsansvarlig Ina Tin i Amnesty International Norge, for å be om en utdypning av hva Petter Eide og Amnesty Norge egentlig mener med det de sier.

Eposten sendte jeg for en knapp uke siden:

"Subject: Smertegrense

Hei,

i våres (slutten av mai inneværende år) uttrykte Petter Eide på vegne av Amnesty Norge sin motstand mot at det norske utenriksdepartementet skulle sende en delegasjon til Kina for å gjennomføre den niende dialogrunden om menneskerettigheter. Motstanden, slik jeg forstod det, bunnet i det faktum at kinesiske myndigheter hadde bestemt at Amnesty ville bli ekskludert fra samtalene. En journalist fra Aftenposten spurte på det tidspunktet Eide om Amnesty krevde at dialogen skulle avbrytes, hvorpå han svarte : "Vi er i mot boikott og sanksjoner. Men det går en smertegrense".

I gårsdagens debatt på Dagsnytt Atten (27. november) på NRK, oppfordret lederen i Rød Ungdom, Mimir Kristjansson norske idrettsutøvere til å boikotte OL i Kina i 2008 for derigjennom å yte motstand mot Kinas mange velkjente brudd på menneskerettighetene. Denne appellen til norske idrettsutøvere fremstår til forveksling lik appellen Petter Eide og Amnesty sendte til UD i våres. Men Eide, som kuriøst nok var Kristjanssons antagonist i gårsdagens debatt, svarte at "man ikke kan presse en statsleder til å oppføre seg bra overfor innbyggerende sine, ved å forsøke å isolere vedkommende land ; vi tror faktisk det stikk motsatte, at land som blir isolert, de oppfører seg dårligere ovenfor egne innbyggere".

Jeg ble vervet som støttemedlem til Amnesty International Norge i sommer, og mener derfor å ha en liten rett til å få vite, for det første, hvorfor Amnesty i forbindelse med den niende dialogrunden om menneskerettigheter i Kina valgte å gå imot sitt prinsipp om ikke-isolasjon av statsledere og land som er skyldige i menneskerettighetsbrudd, og for det andre, akkurat hvor denne "smertegrensen", som Eide nevner, går.

Med vennlig hilsen

Magnus Løvold"

Mon tro om de noengang vil svare.