the Flight, the Fall & the Collision

En, to, kanskje tre dager kunne jeg ha det bra, ha det gøy; ha et rolig, selvsikkert og harmonisk selvforhold; føle at jeg suste avgårde mot et mål jeg ikke kjente, men som uten tvil var voldsomt fint (målets obskuritet kunne jeg ta lett på, for følelsen av å fly elegant avsted var berusende nok). Plutselig, tilsynelatene årsaksløst, slo ett eller annet, jeg tror det må ha vært en slags malurt, rot helt neders i maveregionen. I begynnelsen reagerte jeg ikke, men forsøkte å holde blikket festet mot målet jeg ikke kjente, og fortsette flygningen som før. Dernest innhentet tvilen meg; en slags surhet i maven gav seg uttrykk som små rykninger i ansiktet; jeg fikk en mistanke om at alt ikke var så enkelt som jeg hadde trodd; jeg begynte å mistenke mine egne flyveegenskaper; om at flighten som gav meg slik en lykke, kanskje i bunn og grunn var en vanvittig illusjon; at målet, som jeg så naivt hadde forutsatt, slett ikke fantes og at jeg i virkeligheten gikk tåkegang i sirkel rundt meg selv. Surheten i maven ble mer og mer påtrengende, jeg følte at jeg måtte på do hele tiden, at noe stygt ville ut. Morgenene var alltid verst, jeg kunne komme svett og hesblesende inn på fakultetsområdet fordi jeg hadde forsovet meg og ikke hadde rukket å dusje eller spise før jeg måtte løpe; maven veltet seg, knurret, eksiterte rykninger i hele kroppen; jeg skalv så mye at jeg knapt klarte å stå stille, knapt klarte å utsi et ord. Selv om jeg da ofte ønsket å ha en .22 caliber repeater rifle liggende parat under sengen, var nok mitt ego for stort til å ta selvmordet i seriøs betrakning; tanken på å plante en kule i pannen til Monsieur Chrétien - min professor i antikk filosofi - slo meg imidlertid stadig vekk (nedrig, vil du kanskje si, men slik var det nå engang).

Hvordan jeg kom meg opp igjen, aner jeg ikke, men like plutselig som malurten slo rot, begynte den å slippe taket; jeg kunne ikke annet enn å glede meg over å være tilbake på vingene; jeg forsøkte å glemme, og lyktes delvis. Slik gikk det opp og ned, stort sett i bevegelse nedover, d.v.s. stor sett i mistanken, i fallet.

Men jeg var ung, tenkte jeg, og selv om jeg kunne minnes en lykkelig uavbrutt decenniumsflight fra jeg var fem til jeg ble femten år, var det som om jeg hadde glemt mine fordums kunster, som om kunsten å fly måtte læres påny (filosofene forsøket å forklare meg hvordan, tror jeg, men manualen de leverte forekom meg å likne på manualen til Appollo 13). Jeg gikk teoretisk og praktisk til verks, prøvde å forberede meg og ta mine forhåndsregler, men øyeblikkets slående aktualitet tvang meg til å kaste manualen fra meg og improvisere. Nå, improvisasjonskunsten er ikke uten fallgruber, og krever stort sett årelang erfaring, men jeg hadde et håp, i det minste, om å fly påny som jeg fløy som barn.