Ultralyd

Gårsdagen ble døpt "Mardi Noir" av et dommedagsultent, men sannsynligvis ikke virkelighetsfjernt fransk pressekorps, og minnene fra den massive demonstrasjonen mot statsminister Domenique de Villepins kontroversielle arbeidslov; minnene om hvordan den utartet til bilbrenning, vindusknusing, gjengopprør og aggressive inngrep fra en enorm politihærskares blekksprutlange armer, lå fortsatt tungt over Paris' regntunge gater. Sorbonnestudentene syntes å være preget av en dagen derpå stemning; av en tomhet, en skallebank, og et primært behov for en sofa, en coca og stillhet. Hvor ubeleilig at Norges mest bråkete støyrock-frijazzband (ja! la oss én gang for alle finne en sjangernavn: friimprovisert musikk på en seng av jazz, rock og støy (Frimpes Ajarost)) altså: så ubeleilig at Ultralyd skulle spille i Paris nettopp denne kvelden! Og det i møtet med et Pariserpublikum som, etter konsertoversiktene og repertoiret til Paris' egen Jazzradio ("TCF 89.9, tout le Jazz, toutes les emotions") å dømme, må være så hinsides overforet på ihjelkjørt string-swing, kvalmende fusion og fordums amerikanske jazzstjerner du trodde hadde funnet veien til graven for flere tiår siden (navn man i så stor grad assossierer med noe mytisk opphøyet at opplysningen om at det bæres av en person som fortsatt lever i vår verden først får en til å reagere med vantro, siden simpelthen med skuffelse) -: vel, det syntes ikke akkurat å være kvelden for norsk rauting (representert ved barritonsaxen til Kjetil Møster).

Men heldigvis, Paris er mer enn Sorbonne og Champs Elyssées og rommer flere, mange flere forskjellige folk enn de revolusjonskåte studentene og horebukkene på "Le Jazz Club Lionel Hampton". De omlag 50 publikumerene som hadde samlet seg på den sjarmerende, men skitne klubben "La Miroiterie" i bydelen Belleville, syntes i hvert fall ikke å være nevneverdig affisert av verken arbeidspolitikk eller musikken til Lionel Hampton (her skal jeg forresten være litt forsiktig. Det kan godt være at noen av dem hadde sansen for Hampton, men uansett syntes ikke dette å ha korrumpert og innsnevret deres musikalske horisont).

Og dessuten, omgivelser som kan skildres i termer av dommedag, kaos, brann og helvete, er ikke nødvendigvis så gærne for Ultralyd. De slo raddisene på Le Miroiterie til marken med en tsunamikonsert, d.v.s. et konglomerat av støy, rock, impro og jazz som skyller over en lik en vanvittig bølge, og i kaoset som oppstår renser hodet for alle fornuftige tanker; alle kategorier og implikasjoner; "la durée" erstatter "le temps", tiden passerer ikke lengre, den oppgraderes og foreviges til "un moment simple durable". Det skjer en sammentrekning og en eksplosjon, som puff! plutselig er over, uten at man er i stand til å forstå hva som har hendt. Men noe voldsomt har passert, for den sjelelige ødeleggelsen er total.

Som sisteband ut i en tippelkonsert satte Ultralyd et "tout à fait" overbevisende punktum finale for sin tre uker lange europaturné. Saksofonist Kjetil Møster (the Core, Trinity, MZN3, Chrimetime Orchestra, Zanussi Five, Brat, HaKj, Action Jazz, Gibrish og King Midas) har en bygning og en stadig økende musikalsk autoritet som, kanskje noe overraskende, i og med at han er ny i bandet, suger til seg en stor del av rampelyset. Hans unge akkompagnement, med gitarist Anders Hana (MoHa, Morthana, HaKj, Ingebrigt Håker Flaten Quintet, Jaga Jazzist og Noxagt), bassist Kjetil D. Brandsdal (Noxagt) og trommis Morten J. Olsen (Andrew D'Angelo Trio, Thai on Top duo, OfficeR, Mayas/Nutters/Olsen/Galvez, The Hooters of Attention), settes, eller holder seg (alt etter hvordan man ser det) en smule i skyggen. Misforstå meg galt: De settes overhodet ikke på sidelinjen, men fremstår, snarer enn tre partikulære, som én pulserende, mystisk, uformelig masse av lyd. (Hvem har sagt at alt skal være så jævla likt hele tiden? Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, égalité er en kimære! Noen er tøffere enn andre.)