Ouverture

I begynnelsen var ordet, ordet, ordet. Ligger det et skjult budskap i dette utsagnet? Jeg mener, kan det tolkes som et hånlig spark i baken til alle verdens vordende diktere og poeter, som jo ifølge utsagnet liksom ikke ennå har kommet ut av startgropa. Utsagnets hånlighet kan kanskje sammenliknes med den ubehagelige forbløffede tonen i det svaret du kan få fra hvem som helst, dersom det i disse storebroren-min-digga-det-tider glipper ut av deg at du har begynt å like Tom Waits. Begynt å like? Ligger det ikke en viss ueleganse i å begynne å like noe som alltid har vært, eller i det minste vært så lenge noen kan huske, og er ikke nettopp dette grunnen til at unge, håpefulle, men akk så fortvivlede diktere og poeter aldri har klart å kvitte seg med dette litt komiske, hjelpeløse lillebrorbakhenget (jeg er litt usikker på om det virkelig er ordet "bakheng", jeg ønsker å bruke her, men jeg er sikker på at dere vil forstå hva jeg mener: med "komisk bakheng" mener jeg det merkelige (lattermilde, lett hånlige) øyeblikket av stillhet som oppstår etter at en svært selvhøytidelig person, som du og en eller flere andre jo bare for et øyeblikk stod og pratet med, plutselig fikk et av sine eiendommelige, selvhøytidelige innfall og av den grunn forsvant rundt hjørnet). Men altså, er det mulig å være filolog med troverdighet i våre dager? Er det mulig å elske ordet, som jo var det første som var, og som, dersom noen påstår at det jo ikke er helt sikkert at Johannes hadde dobbeltsjekka kildene, ihvertfall har vært så lenge noen er i stand til å huske:- er det mulig å ha et virkelig dypt og inderlig forhold til ordet, og samtidig bli tatt, som man tar seg selv, fullstendig på alvor? Er det mulig, nei bedre, er det legitimt for oss lillebrødre å elske Tom Waits' musikk, eller er det bare tillatt for oss å digge den, sånn litt på avstand?

Med dette erklærer jeg bloggen "et lite logement i 18. arrondissement" for åpnet.

Magnus