Lørdag 21. februar gikk Siv Jensen (Frp) ut og advarte mot en påstått «snik-islamisering» av det norske samfunnet. Hun slo fast at «norsk lov, norske regler, og norsk styresett [...] skal gjelde» dersom Fremskrittspartiet kommer i regjeringsposisjon til høsten. Frp, la hun til, vil ikke under noen omstendigheter «tillate særkrav fra noen enkeltgrupper».
I et forsøk på å utdype og forklare hva hun egentlig mente, pekte Jensen på at rektor Eva Kjøge, "etter press fra foreldre og [med] velsignelse fra utdanningsdepartementet", har innført såkalt kjønnsdelt svømmeundervisning ved Møllergata skole. Bortsett, imidertid, fra dette ene eksempelet på at en muslimsk interessegruppe har lykkes i å påvirke en sosial praksis i Norge (Eva Kjøge dementerte noen dager senere at ordningen hadde noe som helst med Islam å gjøre), presterte ikke Frp å komme opp med annet enn en håndfull politiske krav fremsatt av representanter fra ulike muslimske og ikke-muslimske interesseorganisasjoner fra 2002 og frem til idag. Påstanden om at det norske samfunnet er i ferd med å "snik-islamiseres" er derfor ikke bare dårlig underbygget, men også villedende og tendensiøs, naturligvis, da begrepet, snarere enn å betegne en reell policy-endring, refererer til det faktum at nye og hittil uhørte stemmer i økende grad begynner å fremme sine krav i den demokratiske politiske prosessen. Om noe, er det den offentlige politiske diskurs, og ikke det norske samfunnet, som "snik-islamiseres" - men den utviklingen må i så fall Frp ta sin del av ansvaret for.
Ordvekslingen som fulgte i kjølvannet av Jensens utspill ble forholdsvis opphetet - Per-Kristian Foss (H) spilte til og med nazi-kortet, noe han senere skulle angre på - og bunnet i en tilsynelatende dyp politisk splittelse. På den ene siden: Frp og Jensens fordekte forsøk på å delegitimere en rekke politiske krav fremsatt av representanter for ulike muslimske interessegrupper. At Frp er uenig i at norske skoler skal ha en mulighet til å innføre kjønnsdelt svømmeundervisning, er én ting; at de de forsøker å mistenkliggjøre en potensiell politisk motstander og stille spørsmålstegn ved vedkommendes rett til å fremme sine krav i den politiske sfære, er noe ganske annet. Og å hevde at en politisk motstander opererer i det skjulte og dessuten ikke er den haun utgir seg for å være (Jensen hevder i en debatt på Dagsnytt 18, 23. februar at representanter for muslimske interessegrupper ikke representerer de de hevder å representere); å liste opp en rekke politiske krav som eksempler på ... ja, eksempler på hva egentlig? - kan vanskelig tolkes som noe annet enn et forsøk på nettopp å ekskludere vedkommende fra den politiske arena.
På den andre siden: en statsminister som ikler seg rollen som bonus pater familias og ber Siv Jensen "roe seg ned", og et parlamentarisk establishment som behandler de samme politiske kravene, nettopp ikke som politiske krav, men som sosialt slagg som beklagligvis får hjulene til å knirke i det sosialdemokratiske maskineri. Regjeringen og de andre partiene på Stortinget syntes å forholde seg til krav om Halal-mat i norske fenglser og opprettelsen av en Imamutdanning i Norge først og fremst som styringsutfordringer, skjær i sjøen, grining på gutterommet i det norske hus - som noe, med andre ord, de må ordne opp i som statsmenn, ikke noe de må ta stilling til som politikere. "Mennesker er ikke et problem - de er en ressurs" sa Dagfinn Høybråten (Krf) til Romerike Blad. Likeledes, i sin kritikk av Jensen hevdet Jan Tore Sanner (H) at politikernes oppgave er å "bygge bro, ikke skape konflikt" (Sanner i debatt på Dagsnytt 18, 23. februar) - styre skuta, med andre ord, og forhindre mytteriforsøk ved å sysselsette flest mulig. Men hvem skal da ta stilling til om det er riktig å tillate Halal-mat i norske fengsler? Frp og muslimene?
Det skal sies at Jonas Gahr Støre (Ap), i en tale på FaFo-konferansen 26. februar, sa at "det er bra at muslimer i Norge fremmer krav til myndighetene" - og dette er naturligvis korrekt. Men selv om det han sier er korrekt, så er det noe med måten han sier det på som er notorisk patroniserende. Jonas Gahr Støre er vår fremste statsmann, kanskje, men som politiker, som representant for et sjikt av folket, egner han seg dårlig. Hvorfor? Jo, blant annet fordi det antakeligvis er ham knekkende likegyldig om Somalisk drosjeforening får gjennomslag for kravet om eget bønnerom i taxidepoet på Gardermoen.
Under den tilsynelatende uenigheten som flammet opp mellom partiene på Stortinget etter Jensens utspill, skjuler det seg en grunnleggende enighet om å nekte å innrømme norske muslimer og deres respektive representanter status som politiske subjekter. Frp objektiverer potensielle politiske motstandere ved å demonisere, mens resten av det parlamentariske establishment velger patroniseringens vei. Sammen oppnår de imidlertid å holde muslimene og deres representanter på armlengdes avstand fra den politiske arena. Faren, slik jeg ser det, med slik å nekte nye aktører (i dette tilfellet muslimene) anerkjennelse som politiske subjekter, er at man dermed også stenger av den politiske ventilen som skal regulere konfliktnivået i samfunnet, og hvis funksjon i første og siste instans er å forhindre at noen - fortvilet over ikke å bli lyttet til - tyr til våpen.
Showing posts with label politikk. Show all posts
Showing posts with label politikk. Show all posts
Tuesday, 3 March 2009
Det uniformerte Norge
Labels:
"snik-islamisering",
anerkjennelse,
politikk
Monday, 2 February 2009
Crusade Y2K
I januar 2007 skriver Tony Blair, Storbritannias daværende statsminister, en artikkel i det amerikanske tidskriftet Foreign Affairs. Under overskriften "A Battle for Global Values" blir den såkalte krigen mot terror - initiert av amerikas forrige president George W. Bush i 2001 - forsøkt rettferdiggjort ved å påpeke at denne "krigen", i motsetning til andre kriger, ikke først og fremst dreier seg om sikkerhet, men om verdier. "We could have chosen security as the battleground", skriver Blair, og viser til angrepene mot WTC i september 2001, "[b]ut we did not. We chose values." Den påfølgende invasjonen av Afghanistan i oktober 2001, og av Irak i mars 2003, samt kneblingen av personvernet gjennom anti-terrorlovgivning og diverse PATRIOT acts, var, om man skal ta Blair på ordet, følgen av et valg - et valg tatt av enkelte utenrikspolitiske beslutningstakere, fortrinnsvis i USA og Storbritannia, om å la spørsmål om hvorvidt man skal gå til krig eller ikke, om man skal tillate waterboarding eller ikke, om man skal svare ja eller nei på en hel rekke andre svært viktige spørsmål, basere seg, ikke primært på en vurdering av nasjonens sikkerhet og territorielle integritet, men på sekulære ideer om "religious tolerance ... openness to others ... democracy ... liberty ... and human rights". Denne krigen, ble det bestemt, skulle ikke først og fremst handle om fysisk overlevelse, ei heller om ære, men om ideer - progressive versus reaksjonære -; om "optimism and hope", på den ene siden, og "pessimism and fear", på den andre.
Tradisjonelt sett har utenrikspolitiske analytikere operert med et skille mellom realpolitik Bismarck-style, på den ene siden, og idealisme à la Woodrow Wilson, på den andre. Historisk var mellomkrigstiden, med never again-proklamasjoner og løfter om en mer fredfull fremtid etter første verdenskrigs massive blodsutgydelse, god grobunn for en idealistisk utenrikspolitikk. Like god, om ikke bedre, var imidlertid grobunnen for den realpolitiske varianten, etter at Nazi-Tysklands krigsmaskineri på det mest grusomme vis hadde avslørt at håp om fred og en bedre fremtid i beste fall var illusoriske, om ikke rent ut farlige, og uansett ikke noe særlig å basere en ansvarlig utenrikspolitikk på. Det kan derfor se ut som en klassisk øvelse i hegeliansk dialektikk, når Blair, nå som den kalde krigen godt og vel er over, synes å hevde at den internasjonale virkelighet - om man kan tillate seg å bruke et slikt begrep - har gjennomgått en så dramatisk forandring, at den ikke lenger kan begripes v.h.a. enten et realpolitiksk, eller et idealistisk teoretisk rammeverk, men tvert imot v.h.a. en sammensmelting av dem begge. Med en slags historisk nødvendighet har internasjonale forhold idag utviklet seg til å bli så tett sammenvevet at det teoretiske spenningsfeltet som et hundreårs langt ordskifte har utspillt seg innenfor, idag ikke lenger gjelder. Blairs argument, om det fortjener en slik benevnelse, går som følger: "Globalization" - noe han uten videre spørsmål synes å akseptere som historiens og verdens endestasjon - "begets interdependence, and interdependence begets the necessity of a common value system to make it work", og ein, schwei, drei, wupsi, som ved et trylleslag, "Idealism ... becomes realpolitik," og nødvendigheten av å fange hele verden inn i et felles verdisystem, omenn med våpen i hånd, er bevist.
Selv om Blair altså på den ene siden hevder at USA og Storbritannia foretok et valg i 2001, om å la denne konflikten dreie seg om verdier, synes han interessant nok, på den andre siden, å hevde at konflikten i en viss forstand var uunngåelig. Maggie Tatchers TINA - there is no alternative - lurer i bakgrunnen, og idet Blair retter skytset mot skeptikerene - d.v.s. de som tillater seg å tvile på USAs og Storbritannias måte å håndere verdiforskjeller på - ramler hun med bulder og brak ut fra en dårlig lukket sarkofag i Downing Street nr. 10: Når alt kommer til alt, sier Mr. Blair, har vi egentlig ikke noe valg: "We can no more opt out of this struggle than we can opt out of the climate changing around us". Ok. What to do? Hadde vi kanskje ikke noe annet valg enn å la Blair føre an i toget?
Tradisjonelt sett har utenrikspolitiske analytikere operert med et skille mellom realpolitik Bismarck-style, på den ene siden, og idealisme à la Woodrow Wilson, på den andre. Historisk var mellomkrigstiden, med never again-proklamasjoner og løfter om en mer fredfull fremtid etter første verdenskrigs massive blodsutgydelse, god grobunn for en idealistisk utenrikspolitikk. Like god, om ikke bedre, var imidlertid grobunnen for den realpolitiske varianten, etter at Nazi-Tysklands krigsmaskineri på det mest grusomme vis hadde avslørt at håp om fred og en bedre fremtid i beste fall var illusoriske, om ikke rent ut farlige, og uansett ikke noe særlig å basere en ansvarlig utenrikspolitikk på. Det kan derfor se ut som en klassisk øvelse i hegeliansk dialektikk, når Blair, nå som den kalde krigen godt og vel er over, synes å hevde at den internasjonale virkelighet - om man kan tillate seg å bruke et slikt begrep - har gjennomgått en så dramatisk forandring, at den ikke lenger kan begripes v.h.a. enten et realpolitiksk, eller et idealistisk teoretisk rammeverk, men tvert imot v.h.a. en sammensmelting av dem begge. Med en slags historisk nødvendighet har internasjonale forhold idag utviklet seg til å bli så tett sammenvevet at det teoretiske spenningsfeltet som et hundreårs langt ordskifte har utspillt seg innenfor, idag ikke lenger gjelder. Blairs argument, om det fortjener en slik benevnelse, går som følger: "Globalization" - noe han uten videre spørsmål synes å akseptere som historiens og verdens endestasjon - "begets interdependence, and interdependence begets the necessity of a common value system to make it work", og ein, schwei, drei, wupsi, som ved et trylleslag, "Idealism ... becomes realpolitik," og nødvendigheten av å fange hele verden inn i et felles verdisystem, omenn med våpen i hånd, er bevist.
Selv om Blair altså på den ene siden hevder at USA og Storbritannia foretok et valg i 2001, om å la denne konflikten dreie seg om verdier, synes han interessant nok, på den andre siden, å hevde at konflikten i en viss forstand var uunngåelig. Maggie Tatchers TINA - there is no alternative - lurer i bakgrunnen, og idet Blair retter skytset mot skeptikerene - d.v.s. de som tillater seg å tvile på USAs og Storbritannias måte å håndere verdiforskjeller på - ramler hun med bulder og brak ut fra en dårlig lukket sarkofag i Downing Street nr. 10: Når alt kommer til alt, sier Mr. Blair, har vi egentlig ikke noe valg: "We can no more opt out of this struggle than we can opt out of the climate changing around us". Ok. What to do? Hadde vi kanskje ikke noe annet valg enn å la Blair føre an i toget?
Wednesday, 14 February 2007
Lene Camilla Westgaard
Lene Camilla Westgaard i Moderat Gruppe gikk i forrige ukes Universitas hardt ut mot det hun kaller Venstrealliansens "redde-verden-politikk". Hun mener Studentparlamentet ved UiO burde "se [sine] begrensninger og gjøre noe konstruktivt, ikke diskutere ting som ikke har betydning for studentene". Hun fortsetter: "Det er for så vidt ikke noe galt i å vedta resolusjoner, men ikke i flere timer og om spørsmål der vi ikke har påvirkningskraft". Venstrealliansens påståtte "redde-verden-politikk" og Westgaards selvpåberopte definisjonsmakt over hva som har betydning for studentene, har jeg ingen formening om; det kan godt være at Ventrealliansen er en gjeng gærne raddiser og at det eneste som har betydning for studentene er matprisene på Frederikke, men det er et sykdomstegn når studentpolitikerne slår seg til ro med å behandle de sakene hvor de er innrømmet en formell påvirkningskraft. Westgaard synes å være blind for at den reelle påvirkningskraften ikke er noe man har, men noe man tar. For å understøtte denne påstanden holder det å ta en kikk på det som utspilte seg på franske universiteter for omlag et år siden: Det startet i de høye lag; Statsminister Domenique de Villepin hadde nettopp fått presset igjennom en ny arbeidslov i nasjonalforsamlingen; en arbeidslov hvis åttendeparagraf ville tillate arbeidsgivere å sparke sine ansatte når som helst og uten grunn i en prøveperiode på to år etter ansettelse. (Den såkalte CPE-kontrakten som paradoksalt nok hadde som mål å få ned arbeidsledigheten!). Westgaard: Om dette hadde hendt i Norge, ville studentpolitikerne hatt noe de skulle ha sagt? Ikke det? Vel, flere millioner franske studenter følte det åpenbart ikke slik: I løpet av to måneder reiste en massiv motstand seg fra alle Heksagonens hjørner; universiteter og skoler ble blokkert, voldsomme demonstrasjoner ble arrangert, stener ble kastet og biler brent; og hva skjedde? Jo, til tross for at studentene ikke i utgangspunktet hadde noen formell påvirkningskraft, så fikk de presset statsminister Villepin og hans våpendrager i nød, selveste President Jacques Chirac, ned i knestående; den formelle makten kapitulerte; loven ble trukket tilbake og studentene jublet. De franske studentene hadde nok ikke sett sine begrensninger, med det førte, mirakuløst nok, til at de forsvant.
Labels:
politikk
Subscribe to:
Posts (Atom)