Slavestaten

- en revaluering av det norske nasjonale selvbildet

«Ser man paa forholdene udad, saa siger man altid med megen styrke: vi vil ingen udenrikspolitik have. Jeg […] kan være enig i det, dersom man bare finder den rette begrænsning for udtrykkets betydning, at opgaven maa være at holde os udenfor deltagelse i de kombinationer og alliancer, som drage os ind i krigseventyr sammen med nogle af de europæiske krigerstater.» -Utenriksminister Jørgen Løvland, 1905

«This reversal of the evaluating glance – this inevitable orientation to the outside instead of back onto itself – is a feature of ressentiment: in order to come about, slave morality first has to have an opposing, external world, it needs physiologically speaking, external stimuli in order to act at all, - its action is basically reaction.»
- Friedrich Nietzsche, On the Genealogy of Morality

I en tale om Norges freds- og utviklingspolitikk som utenriksminister Jonas Gahr Støre holdt på Norges fredssenter 24. april 2006, hevdet han at Norge, på grunnlag av landets geopolitiske og historiske forutsetninger og konsensusbaserte politiske system, ikke har «annet enn et soleklart ansvar for å være en nasjon for fred». Nordmenn, hevdes det videre, som for kun 60 år siden opplevde å bli okkupert av en europeisk nabostat, men som siden verdenskrigens slutt har kunnet leve beskyttet mot væpnede konflikter med andre land, «har en opplevelse av plikt og ansvar for å bidra til utvikling og fred for andre» . Plikt og ansvar er åpenbart moralsk ladede begreper, og de synes å forutsette en form for moralsk aktørskap. Men hvem er det egentlig som er bærere av ansvar overfor hvem? Med andre ord: Hva slags relasjon er det egentlig snakk om her? Hvis man antar at utenrikspolitikk er «de av statens handlinger som enten er motivert av, eller påvirker, omverdenen,» så synes Gahr Støres bruk av begrepsparet plikt og ansvar å lede ut i den antakelse at relasjonen mellom Norge qua stat og omverdenen, er en moralsk relasjon. Hvis det da, som Gahr Støre synes å antyde, er Norge som først og fremst bærer en plikt og et ansvar vis-à-vis omverden, og således er å anse som en moralsk aktør, så synes man å ha forutsatt en form for norsk moralsk identitet. Hva, kunne man da spørre, karakteriserer denne moralske identiteten? I norsk utenrikspolitikk eksisterer det tilsynelatende en rekke identitetsskapende og identitetsbekreftende nasjonale selvbilder, hvorav de eldste og mest utbredte er «selvbildene som fredsnasjon, som et stort bistandsland og som en forkjemper for multilateralitet gjennom FN-systemet – samlet sett bildet av Norge som en altruistisk og uegennyttig stat» . Den norske utenrikspolitiske karakter identifiseres altså som (1) fredsnasjonen, (2) bistandskjempen, og (3) multilateralisten – selvbilder som alle har en moralsk gehalt og som understøttes av en tanke om at Norge er unikt og eksepsjonelt i betydningen mer moralsk enn andre land – en tanke som for øvrig ikke er så uvanlig i internasjonal sammenheng. Imidlertid, Norge er et av relativt få land som anser det som sin oppgave – som sin moralske plikt – å være en fredens budbringer.

På grunnlag av en slik observasjon kunne man spørre hvilken rolle moralen spiller i norsk utenrikspolitikk? Når og hvorfor oppstod disse moralsk ladede nasjonale selvbildene? I sin tale rettferdiggjør Gahr Støre Norges utenrikspolitikk ved å henvise til selvbildet som fredsnasjon, men hva sier dette egentlig om Norge? Norge hevder å være en forkjemper for multilateralt samarbeid og støtter fremveksten av internasjonal rettsregulering av forhold mellom stater og individer i flere land, men hvem, kan man spørre, har egentlig interesse av at det etableres et sett med plikter, normer og idealer som alle stater og individer skal anse seg forpliktet overfor?

Jeg vil i det følgende foreta en revaluering av disse nasjonale selvbildene ved å nærme meg de overfornevnte spørsmål med Friedrich Nietzsches moralske skeptisisme. Det er god grunn, antar jeg, til å være skeptisk til en nasjon som hevder at «[dets] idealer og interesser sammenfaller slik at [landet] tjener allmennytten ved å forfølge sine egeninteresser,» for, som moralfilosofen David Wiggins påpeker: «what most people really want is for justice [morality] to be dead easy. [But] it isn’t dead easy.» Nietzsche tok moral for å være ideologi, d.v.s. et sett av antakelser som tjener pragmatiske interesser, og spørsmålene som jeg konfronterer utenriksministerens moralske referanser med, holder denne antakelsen åpen som en reell mulighet. Mitt prosjekt er vel å merke ikke et forsøk på redusere Norges og Gahr Støres tilsynelatende altruistiske motiver til motiver basert på egennytte – ikke å fremstille Gahr Støre som skinnhellig – nei, for alt jeg vet kan utenriksministeren (og resten av Norges befolkning for øvrig) virkelig tro på sine egne gode hensikter. Min hypotese er snarere at det moralske aspektet ved de norske nasjonale selvbildene – slik de skapes og reproduseres gjennom den norske utenrikspolitiske retorikk – stemmer godt (noen ville si faretruende godt) overens med Nietzsches begrep om slavemoral, og at moralen følgelig brukes (intendert eller ei) i en internasjonal kamp om å definere hva som er av verdi, og hva som ikke er det. Og hvis det er slik – at moralen som preger norsk utenrikspolitikk er i overensstemmelse med Nietzsches karakteristikk av slavemoral – anser jeg tittelen på denne artikkelen for å være adekvat.

«Being least like a bird of prey»
«[I]magine ’the enemy’ as conceived of by the man of ressentiment – and here we have his deed, his creation: he has conceived of the ’evil enemy’, ’the evil one’ as a basic idea to which he now thinks up a copy and counterpart, the ’good one’ – himself! ...»

Jørgen Løvland var det uavhengige Norges første utenriksminister, og også sjefsarkitekten bak det man kan kalle grunnlinjen i norsk utenrikspolitikk. Hans famøse utsagn fra 1905 (som alt for sjelden krediteres dets rette opphavsmann Bjørnstjerne Bjørnson) om at «vi skal ingen udenrikspolitik have» preger de fleste statsvitenskaplige beretninger om norsk utenrikspolitikks spede begynnelse. Naturligvis skulle ikke dette tolkes bokstavelig (hvordan kan en stat ikke ha en utenrikspolitikk?) nei, det signaliserte blott at Norge intenderte å basere sikkerhetspolitikken sin på alliansefrihet/isolasjonisme, og slik unngå å bli trukket inn i krigseventyr med de såkalte «europæiske krigerstater». Mens statsvitere stort sett bruker dette utsagnet som en ansats til minutiøse diskusjoner av begrepet utenrikspolitikk, overser de dessverre den lille, men svært betydningsfulle detalj at Jørgen Løvland her, kun noen måneder etter at Norge ble en selvstendig stat, definerer Norge som negasjonen av de europeiske krigerstater – noe som, interessant nok, synes å antyde slavemoralens unnfangelse i norsk utenrikspolitikk. I motsetning til Nietzsches begrep om herremoral – en moral som umiddelbart bekrefter seg selv som ’god’, og som først etterpå setter ordet ’dårlig’ på det som ansees å være underlegent og foraktelig – så er slavemoralen «able to define itself as ’good’ only by first negating others as ’evil’». Og det er dette opphavlige ’nei’, dette ’nei’ til omverdenen – som blir Løvlands utenrikspolitiske «creative deed». I 1905 hadde Norge, et folk som var «så lidte selvhjulpne,» så svake og lite selvtilstrekkelige, rett og slett ikke kraft nok, ikke suverenitet nok, til å definere seg selv som et utenrikspolitisk positivt første. Nei, man var tvunget til å orientere seg utover, mot de andre, altså de sterke, de truende, de onde og krigerske stormaktene. Og på grunnlag av dette, kunne vi slutte av vi – «[being] least like a bird of prey» – som jo minst av alt ønsket å bli trukket med i deres krigseventyr, måtte være de gode. Og akkurat i denne slutningen kan slavemoralens fødsel i Norges utenrikspolitikk øyensynlig stadfestes. Nietzsches slavemoral er på et fundamentalt vis reaktiv og utledet – den er avhengig av et positivt andre for å definere seg selv, ja faktisk «it needs, physiologically speaking, external stimuli in order to act at all, - its action is basically reaction». Og denne slutningen, som altså markerer selve frednasjonens fødsel, fra å være det ondes negasjon, til å bli mor godhjerta selv, «this beginning of the slaves’ revolt in morality [...] when ressentiment itself turns creative and gives birth to values,» ble for norsk utenrikspolitikks del foretatt et sted på veien mellom 1905 og 1936. Halvdan Koht, den norske utenriksministeren som noenogretti år etter at Jørgen Løvland hadde tegnet opp vår isolasjonspolitikk, skulle bli tvunget til å lede Norge ut i krigseventyr med krigerstaten Tyskland, fremmet kun fire år før okkupasjonen den positive forestillingen om nordmenn som «[...] eit lite folk, og vår røyst rekk ikkje langt, men vi lyt likevel alltid ropa, nær sagt so høgt vi kan, ropa ut dette at vi vil og må arbeida for freden. Det er vårt ynske, for di vi vil fred og at det skal vera fred i verda». Fredsnasjonen Norge ble m.a.o. født som en tenkt motpart til de europeiske krigerstater og Gahr Støres eget utsagn om at vi har «et soleklart ansvar for å være en nasjon for fred» blir dermed et bekreftende ekko på det Halvdan Koht sa sytti år tidligere. Poenget er at denne forestillingen om en moralsk høyverdig fredsnasjon, har sitt opphav i en svak og lite levedyktig småstats mangel på maktmidler. Opprinnelsen til fredsnasjonens positive valør er en negasjon av det Norge var tvunget til å definere seg som motstykket til.

«Humanitær stormakt»
I et foredrag på Chateau Neuf 22. august 2007, forega Jonas Gahr Støre å ta et generaloppgjør med påstanden om at Norge skulle være et lite og ubetydelig land i internasjonal sammenheng. Naturligvis – det kan vanskelig benektes – er Norge relativt lite befolkningsmessig, men se! Hvis man legger til havområdene er Norge faktisk det femtende største statlige landområde i verden. Og dessuten er vi den sjette største bidragsyteren til FN, verdens femte største oljeeksportør, verdens tredje største gasseksportør, verdens nest største fiskeeksportør og – endelig! – fra toppen av FNs levekårsundersøkelse kan vi sole oss i glansen av å være best i verden til å leve godt. Man kan selvsagt diskutere hvorvidt Norge, objektivt sett, er lite eller stort, men det som er interessant å bemerke i denne sammenhengen er det åpenbare behovet for å benekte en påstand om at man skulle være en liten og ubetydelig stat i internasjonal sammenheng. Å benekte egen underlegenhet er, ifølge Nietzsche, et kjennetegn på at man har med slavemoral å gjøre. Selv om småstater som Norge, konfrontert med verdens stor- og supermakter ikke er i stand til å uttrykke «their anger directly» så er de likefullt, fullstendig i tråd med slavemoralen, «unwilling to acknowledge their inferiority».

Norges selvbilde som bistandskjempe og i særdeleshet begrepet «humanitær stormakt» bekrefter dette behovet for å benekte egen underlegenhet. Norge, hevdes det, i kraft av å være FNs sjette største finansielle bidragsyter, av å ha hatt over 50.000 borgere i fredsbevarende styrker de siste 50 årene, av å være engasjert i en rekke freds- og forsoningsprosesser, og i kraft av å være det landet i verden som gir den høyeste andelen av vår bruttonasjoalinntekt i bistand – er en stormakt på det humanitære området. Men, ifølge Arne Johan Vetlesen er det et særtrekk ved den nietzscheanske slavemoralen å gjøre «andres nød til en karriærevei». Og ved å utnevne seg selv til humanitær stormakt synes Norge å gjøre nettopp dette – ja, andres nød kan sies å bli «selve betingelsen for å ha noe å leve for, for å akte seg selv og bade i beundringen fra andre». Det er et velkjent faktum at Norges fredsengasjement gir norske diplomater en sjelden, men kjærkommen mulighet til å vise seg frem for toppene i State Department. Tore Nyhamar hevder sågar at Norge, i mangel på alternativer, har «måttet bruke virkemidler som humanitær bistand og megling fordi man ikke har andre ressurser til å påvirke internasjonale utfall i ønsket retning». Vi ser her hvordan de norske selvbildene på én og samme tid blir en karriærevei og et opphav til selvaktelse.

Noe overraskende er det derfor å registrere at nåværende utenriksminister Gahr Støre, i sin tale ved Norges fredssenter, selv uttrykker skepsis til begrepet «humanitær stormakt». Men grunnen til hans skepsis er ironisk nok i like stor grad i overensstemmelse med den nietzscheanske slavemoralen som begrepet selv, da det egentlig er «stormakt» og ikke «humanitær» utenriksministeren reagerer på. Stormakter, får vi høre, «det er land som tar seg til rette. Land som ikke legger vekt på å følge internasjonale spilleregler om disse skulle være i strid med egne nasjonale interesser. Land som velger å mene at fordi vi mener noe er riktig, så bør også resten av verden mene at det er rett». Gahr Støre gjør ikke her annet enn å gjenta det Jørgen Løvland gjorde da han definerte Norge som motstykket til de europeiske krigerstater, noe som er i perfekt overensstemmelse med slavemoralens reaktive og utledede natur. Mishaget med å bli identifisert med stormaktene, «the birds of prey» – altså det som Norge per definisjon ikke er – blir her så overveldende for Gahr Støre at han, til tross for at begrepet i utgangspunktet er ment som et honnørord – forsøker å kullkaste det.

Norge som multilateralist
I det overfornevnte sitatet distanserer Gahr Støre seg fra stater som «ikke legger vekt på å følge internasjonale spilleregler om disse skulle være i strid med egne nasjonale interesser». Det blir imidlertid nærliggende å stille det nietzscheanske spørsmålet om hvem som egentlig har interesse av at det etableres et sett med plikter, normer og idealer som alle stater og individer skal anse seg forpliktet overfor? Det er liten tvil om at Norge, i kraft av å være et relativt lite land i verden, med relativt små maktmidler og derfor i utgangspunktet relativt liten innflytelse på den internasjonale arena, vil være av dem som har stor interesse av dette. Et slikt internasjonalt regelverk vil begrense maktskjevhetene mellom store land (som USA, Russland, Kina etc.) og små (som Norge). For hvis alle, store som små, mektige som svake, er forpliktet til å handle innefor rammene av et felles regelverk, skulle dette i teorien gjøre alle aktører grunnleggende like, uavhengig av befolkningsstørrelse – og dermed først og fremst innskrenke de store og mektige statenes handlingsrom. Men ifølge Peter Berkowitz’ tolkning av den nietzscheanske slavemoralen er «the rule of law, liberal protections for the individual, and democratic justice and equality [...] vicious weapons in an all-too-successful war waged by the weak many against the strong few». Man kan naturligvis smykke seg med selvbildet som FNs beste venn, og insistere på at det er en moralsk høyverdig posisjon å inneha, men Nietzsche ville ikke vært i tvil: det er et særmerke på slavemoral.

«The being behind the deed»
De norske nasjonale selvbildene, som fredsnasjon, bistandskjempe og multilateralist synes å forutsette et norsk nasjonalt subjekt, som disse selvbildene er ment å karakterisere. I Soria Moria-erklæringen står det at «Norge skal være en pådriver for global fattigdomsbekjempelse og internasjonalt miljøarbeid, og være en tydelig fredsnasjon» – og det er her verdt å legge merke til at slike uttalelser om hva Norge skal være, bygger opp om forestillingen om at det finnes et slikt nasjonalt subjekt. I stedet for å stille infantile, men likefullt betimelige spørsmål om hva dette nasjonale subjektets metafysiske status egentlig er, kan man spørre hvorfor, altså med hvilken hensikt, regjeringen fokuserer på hva Norge skal være isteden for hva det skal gjøre? Denne tendensen til å skille den handlende fra handlingen, til å skille «the deed» fra «the doer», til å si at det er intensjonen og ikke utfallet av en handling som er av betydning, er i overensstemmelse med Nietzsches beskrivelse av slavemoralen. For Norge, ser det ut til, «needs to believe in an unbiased ’subject’ with freedom of choice, because [it] has an instict of self-preservation and self-affirmation in which every lie is sanctified». Norge kan m.a.o. synes å trenge et bilde av seg selv som moralsk høyverdig for å skjule det faktum at landet er en småstat med relativt liten betydning på den internasjonale arena.

Fra et nietzscheansk perspektiv, hvor moralen ansees som våpen i en kamp – en kamp om definisjonsmakten over hva som er av verdi, og hva som ikke er det – vil det tilsynelatende være adekvat å anse den moralske gehalten i de norske nasjonale selvbilder som et uttykk for slavemoral. Når da Gahr Støre hevder at Norge har «et soleklart ansvar for å være en nasjon for fred;» når norske utenrikspolitikere fremhever Norges moralsk høyverdige status som bistandskjempe, «humanitær stormakt» og multilateralist, er det grunn til å være skeptisk. For kanskje er ikke dette annet enn en småstats forsøk på å snu opp ned på det internasjonale verdihierarki – et hierarki hvor de som engang var små og svake skal trone på topp.

(Publisert i Filosofisk Supplement 1/2008)