Napoleonkomplekset

Jeg visste at det franske folk denne våren kom til å velge andregenerasjonsinnvanderen Nicolas Paul Stéphane Sárközy de Nagy-Bocsa til president av den franske republikk. Jeg visste det fordi en alkoholisert fransk profet hadde fortalt meg det omtrent et halvt år tidligere, på en benk utenfor Shakespeare & Company (den legendariske bokhandelen i Paris som enhver med respekt for seg selv og den amerikanske litterturhistorien har avlagt en visitt). Hans profeti var naturligvis intet skudd i blinde, men understøttet av en gjennomgripende historisk, sosio-kulturell og psykologisk valganalyse som viste nettopp hvorfor valgkampen skulle komme til å ende med Sarkozys dundrende seier. Jeg ble dengang fullstendig overbevist om at han ville få rett, og da hans profeti gikk i oppfyllelse omtrent seks måneder senere, ble jeg dertil forsikret om adekvatheten i hans noe alternative valganalyse.

Men først, hva var det egentlig som utspilte seg i forkant av det franske valget? Hva var det som kjennetegnet Sarkozys triumfmarsj inn i Elysee-palasset? Jo, i møte med en fransk opinion som var lei av den bestefaderlige langsomheten til Jacques Chirac, lei av hans tilsynelatende manglende evne til å ordne opp i Frankrikes uforståelig store arbeidsledighet og eksplosive integrasjonsproblemer, hadde Nicolas ”Sarko” Sarkozy valgt å presentere seg som et progressivt alternativ, en candidat du mouvement som aktet å underlegge det franske samfunnet en rekke økonomiske, juridiske og byråkratiske effetiviseringsreformer. Med bena godt plantet på høyresiden i det franske politiske feltet, og med bred støtte og lang fartstid innenfor Chiracs eget parti – l’UMP – skulle de store problemene løses med to politiske trylleformularer: fokus på innsats og belønning skulle redusere arbeidsløsheten og få Frankrikes økonomi på fote, mens fokus på nasjonal identitet og respekt for autoriteter, skulle løse integrasjonsproblemene – m.a.o. et ganske klassisk politisk høyreprogram med et signifikant tilsnitt av både nasjonalistiske og aristokratiske tendenser.

Som tidligere innenriksminister hadde Sarkozy allerede vist hva han mente med nasjonal identitet og respekt for autoriteter: Den franske mobben – les racailles (Engelsk overs.: the scum) som Sarkozy så famøst døpte den gruppen som stod bak opprøret og bilbrenningen i Paris’ og andre franske byers forsteder – ble definert som fiender av den franske stat. Fiender, rett og slett, av det franske, som skulle nedkjempes med makt og legges i jern, og derigjennom forstå at de hadde å respektere de rådende autoriteter i det franske samfunnet.

Taler, fra en vordende president, om nasjonal identitet og respekt for autoriteter, lyder kan hende ubehagelig i norske sosialdemokratiske ører, og slett ikke bare i norske: Den belgiske avisen Le Soir gikk, i forkant av valget, ut på lederplass og erklærte Sarkozy for å være en farlig mann, delvis på grunn av hans høyreekstreme tendenser og hans uttalelser om nasjonal identitet og respekt for autoriteter.

Så altså: Hvordan kunne slike ord vinne oppslutning blant majoriteten av det franske folk? Er ikke det franske folkeferd revolusjonskjært og makt- og autoritetskritisk? Hvordan, spurte jeg altså den alkoholiserte franskmannen utenfor Shakespeare & Company, skulle en mann som Nicolas Sarkozy komme til å vinne det franske valget?

”Mais c’est bien claire!”, sa han og tok en stor slurk av en flaske Pastis han uten videre hell hadde forsøkt å skjule i en brun papirpose. ”Det er ingen tvil om at Sarkozy vil vinne valget, og vet du hvorfor? Jo, fordi han er liten og stygg akkurat som Napoleon, og vi franskmenn simpelthen elsker lille stygge Napoleon og alt som minner om ham. Ja, du kan si det slik: Frankrike er Napoleon, og elsker seg selv mer enn noe annet”. Jeg ristet på hodet og ga tegn til at jeg ikke helt forstod. Den alkoholiserte franskmannen så ikke engang på meg, men tok en ny slurk av papirposen og fortsatte sin utlegning: ”Du vet, Frankrike har ikke vunnet en eneste krig siden Napoleon herjet Europa for to hundre år siden. Riktignok var vi på vinnersiden i både første og andre verdenskrig, men alle vet at vi var fullstendig prisgitt Storbritannias og USAs intervensjon. Alle vet det, men ingen vil egentlig innrømme det, ingen tør å si det høyt. Napoleon, den lille stygge hærføreren som måtte legge hele verden under seg for å kompensere for sin fysiske lavhet, er vår store nasjonalhelt - og denne sannheten, dette mindreverdighetskomplekset, dette napoleonkomplekset som her kommer til uttrykk, gjennomsyrer hele den franske selvoppfattelsen. Vi vil så gjerne være store og sterke og pene og innflytelsesrike, men når det kommer til stykket, når noen konfronterer oss med vår historie og vår faktiske status i det internasjonale systemet, så blir vi blinde. Vi nekter å se, og tviholder på denne illusoriske forestillingen om vår egen uovertruffenhet.”

Forbløffet over disse ordene ble jeg sittende å se den alkoholiserte franskmannen fiske ut en Gauloises Rouges fra innerlommen. Det forekom meg nærmest utrolig at en en fyllik, selv en fransk fyllik, kunne være så veltalende. Glødende interessert ville jeg spørre ham hvor han hadde alt dette fra, men før jeg fikk stokket ordene sammen og trukket pusten, fortsatte han:

”Da jeg var ung, altså, mye yngre og mye klarere i toppen enn jeg er idag, så kom jeg over en bok av Alfred Adler, en østerisk psykolog som levde engang på begynnelsen av 1900-tallet. Han hadde utviklet en teori om hvordan opplevelser av mild underlegenhet i oppveksten kunne generere en spesiell type adferd senere i livet. Han mente for eksempel at Napoleons ekspansjonstrang og vilje til makt kunne forklares med utgangspunkt i hans fysiske lavhet; et kompleks som han, treffende nok, ga navnet napoleonkomplekset. Jeg er overbevist om at Monsieur Sarkozy lider av det samme. Han er liten og stygg, akkurat som Napoleon, og dertil har han en voldsom vilje til makt. Jeg mener, ta for eksempel hans begrep om nasjonal identitet. Sarkozy elsker å opphøye det franske til noe nærmest guddommelig, og det er jo egentlig paradoksalt, for alle vet at Sarkozy-familien kommer fra Nagy-Bocsa i Ungarn og slett ikke fra Frankrike. Så hvor kommer den fra, denne voldsomme forkjærligheten for det franske? Jeg tror det er et uttrykk for underlegenhet. Jeg pleier å sammenlikne ham med min mor: Hun kom fra et typisk arbeiderklassehjem, men følte seg sosialt underlegen og strevde gjennom hele ungdomstiden med å få innpass i det franske borgerskap. Hun fikk tilslutt giftet seg med sønnen til rektoren på en av Paris’ mer velrennomerte skoler, og gjennom hele sitt liv etterlevde hun et sett borgerlige kotymer så strengt og dogmatisk at man skulle tro hun tok de for å være gudegitte bud. Hun elsket å snakke om sin egen sosiale status, hun elsket å irettesette barna når de gjorde noe som hun mente var usømmelig eller udannet, men hun sa aldri et ord om sin egen familie. Og altså: det er på samme måte med Sarkozy. Han har en så fiksert og statisk oppfatning av hva det vil si å være fransk, nettopp fordi han innerst inne vet at han selv ikke er helt fransk. Og slike komplekser kan bli farlige i hodet på en president. Man så det senest i fjor, hvor rasende sint Sarkozy var på ungdommene i forstedene som følte seg marginalisert og tilsidesatt i det franske samfunnet. Han manet til respekt for autoriteter og kalte dem foraktfullt les racailles – noe som selvsagt bare bekrefter at disse ungdommene har forstått sin situasjon riktig. Men disse ble ikke, og vil ikke bli forstått av Sarkozy. De blir bare forsøkt tvunget inn i, eller ut av, Sarkozys statiske visjon om det franske."

"Problemet er at franskmenn flest også lider av dette napoleonkomplekset. Majoriteten er fransk og de elsker å bli fortalt at de, simpelthen ved å være nettopp franske, representerer noe godt, noe høyverdig, og heri ligger grunnen til at Sarkozy selvfølgelig kommer til å vinne valget: Ved å vekke til live en fransk nasjonalisme og fremstille den i en moderne reformvillig drakt, spiller han på de aller dypeste strengene i den franske selvoppfattelsen. Vi vet at vi har store samfunnsmessige problemer, men vi nekter plent å spørre oss om grunnen til disse problemene kan ligge i nettopp vår nasjonale identitet. Da heller det motsatte, sier vi: de samfunnsmessige problemene er et resultat av at samfunnet, at verden, liksom ikke er fransk nok.”

(Publisert i Filologen, høsten 2007)