Verdens velgjører

I denne ukens utgave av Morgenbladet tar Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen, på vegne av NATO og de vestlige verdier, på seg rollen som verdens velgjører, godt hjulpet av en retorikk som fortoner seg like barbarisk og røveraktig som objektet for hans kritikk. Det er påfallende hvor godt bibelske sitater beskriver vestlige politikeres holdning i dagens storpolitiske situasjon. Like selvfølgelig som Gud fant det å skape Adam i sitt bilde, finner (sosial)demokraten Røe Isaksen det å omskape Afghanistan til "et land [med] et stabilt demokrati og et fungerende velferdssystem"; d.v.s. et land tuftet på den vestlige trosbekjennelsens prinsipper, slik de ble meislet inn i det herrens år 1947: Jeg tror på Friheten den allmektige, himmelens og jordens skaper. Jeg tror på Likheten, Frihetens enbårne sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved det hellige brorskap.

Vel, Røe Isaksen belegger sin offensive posisjon med to argumenter: (1) Ethvert land besitter en ukrenkelig rett til selvforsvar. Et angrep på ett av NATOs medlemsland skal ansees som et angrep på alle, og landet som angripes har rett til å bli forsvart av de andre medlemslandene. Et angrep gjennomført av en organisasjon som beskyttes av et land, ansees som gjennomført av landet som sådan. Et forsvar kan ta form av et offensivt angrep (fordi et preventivt angrep ansees som et forsvar). USA ble i 2001 angrepet av en organisasjon som ble beskyttet av Taliban-regimet i Afghanistan, og følgelig har USA en rett, for det første, til offensivt å angripe landet, og for det andre, til å bli støttet av alle andre NATO-land i gjennomføringen av denne operasjonen.

Det andre argumentet kan være litt vanskeligere å oppdage, men det synes å basere seg på følgende premisser: (2) Ethvert samfunns politiske telos er "et stabilt demokrati og et fungerende velferdssystem". Ethvert individ og enhver stat har et moralsk ansvar for å etterstrebe, innføre og opprettholde samfunnets telos. Vi lever i en globalisert verden, et faktum som pålegger alle individer og alle stater et moralsk ansvar overfor alle de andre statene og individene i verden. Offensivitet er et konstituerende kjennetegn ved moralsk ansvar, noe som medfører at moralsk ansvar aldri kan komme til uttrykk ved tilbaketrekning og passivitet. Følgelig er det alle staters og alle individers moralske plikt å offensivt etterstrebe, innføre og opprettholde "et stabilt demokrati og et fungerende velferdssystem" overalt i verden.

Hvilke finurlige argumenter! De er konsistente, men i det minste for å legitimere sin agressive retorikk bør Røe Isaksen forsvare og utdype premissene sine. De fremstår ikke nødvendigvis som selvinnlysende for alle, og i hvert fall ikke for denne leseren.

Røe Isaksens avsluttende tordentale fremstår som en salig, men slett ikke dum, blanding av Sokratisk ironi og Kristen nestekjærlighet: "Trekk alle soldatene tilbake! La Taliban igjen rulle innover landet. La slørene dras ned, både foran ansiktene til Kabuls kvinner, og foran våre egne øyne. La oss overlate fattigfolket til seg selv og aldri mer skjenke dem en tanke annet enn i solidaritetsdemonstrasjoner foran Stortinget hvor vi paraderer vår omteksomhet for verden, og ignorerer det faktum at vår feighet er skyld i at afghanerene igjen blir steinet fordi de ikke tilhører den rette tro".

Hvilken barmhjertig samaritan har vi vel ikke her med å gjøre! Rørt til tårer av sin egen veltalenhet, bøyer han seg ned til de fattige, stakkarslige og underutviklede Afghanerene, som ennå ikke har innsett at demokrati er den eneste riktige politiske styreform. Fra sitt moralske høysete i det kalde, men O! så hjertevarme nord, oppfordrer han den norske stat til å gå på besøk til de fattige, slik Emma jo så omsorgsfullt og uselvisk gjorde i Jane Austens roman.

Så, la oss da ta de fattige til oss, og omvende dem til den rette tro, d.v.s. til vår demokratiske ufeilbarlige tro. La oss vise dem hvilken uovertruffenhet som preger vårt eget politiske system og la oss i samme slengen skyte ned og lemleste de som ikke ønsker oss velkommen. La oss gå på besøk til de fattige med maskingevær, ja! for å utslette den onde paterfamilias, og ta hans skamslåtte, bortgjemte kone og hans stakkars utmagrede barn under vår jernkappe.