Menn med mange hatter

I går fikk jeg gleden av å introdusere Douglas Roche og Alyn Ware på et arrangement om atomnedrustning på Litteraturhuset. Til tross for et noe skrøpelig oppmøte (antar de fleste heller ville sitte ute i solen enn å høre om atomvåpen), var kvaliteten intet mindre enn excellente. Douglas Roche har vært involvert i den globale nedrustningsbevegelsen i en mannsalder, og mer til, og var blant grunnleggerene av Parliamentarians for Global Action (PGA), Middle Powers Initiative (MPI) og Parliamentarians for Nuclear Nonproliferation (PNND). Sammen med sin makker Alyn Ware, som er visepresdient i International Peace Bureau (IPB) og PNNDs globale koordinator, argumenterte Roche overbevisende for hvorfor man umiddelbart bør starte forberendede forhandlinger for et globalt forbud mot atomvåpen.

Jeg var så heldig å få et eksemplar av Rouches bok How we stopped loving the bomb (2011), som jeg tenker å starte å lese umiddelbart. Review følger.

Etter arrangementet ble jeg sittende med Alyn Ware og Alexander Harang og snakke om forholdet mellom Abolition 2000 og ICAN. Abolition 2000, som Alyn var med på å grunnlegge i 1995, har det samme politiske målet som ICAN - et globalt forbud mot atomvåpen, og representerer over 2000 organisasjoner i 90 land. Hvorfor, spurte jeg Alyn, ble ICAN opprettet som en separat kampanje? Og i og med at Abolition 2000 nettverket fortsatt eksisterer, hvorfor er ikke ICAN og Abolition 2000 bedre integrert?

Han svarte at det dels var av politiske og dels var av personlige grunner at ICAN i 2007 ble opprettet utenfor Abolition 2000 nettverket. Abolition 2000 var i sin tid en reaksjon på nedrustningsbevegelsens tro på at en «skritt for skritt»-tilnærming til nedrustning er den eneste realistiske måten å nå målet om en verden fri for atomvåpen. Global Zero er et eksempel på en kampanje som fortsatt forfekter denne tilnærmingen. Et av Abolition 2000s kjerneargumenter har vært at det ikke er en motsetning mellom å arbeide for et globalt forbud mot atomvåpen, og en «skritt for skritt»-tilnærming. De har derfor nedlagt mye tid og krefter i å vise at det at man er for forhandlinger om et globalt forbud, ikke automatisk medfører at man er imot slike ting som Comprehensive Nuclear Test-Ban Treaty (CTBT), Fissile Material Cut-off Treaty (FMCT), Non-proliferation Treaty (NPT), und zu weiter.

Da ICAN ble opprettet i 2007, ønsket man i større grad å distansere seg fra intrikate akronymer og tekniske spissfindigheter og i større grad drive kampanjearbeid på grasrotnivå - noe som førte til at man til en viss grad også distanserte seg fra Abolition 2000. I tillegg ble det bestemt at ICAN av effektivitetsgrunner skulle styres av en liten kjernegruppe. Dette stred imot Abolition 2000s arbeidsmetoder, som er brede, demokratiske, og derfor, dessverre, noe ineffektive.

Samtidig ga Alyn uttrykk for at Abolition 2000 gjerne vil ha et nærere samarbeid med ICAN, og at dette er noe vi bør arbeide for fremover. På det nåværende tidspunkt står dessverre noen få personlige konflikter i veien for dette, men vi var enige om at det ikke bør være umulig å overkomme disse. Tross alt, Abolition 2000 og ICAN arbeider for samme mål - et globalt forbud mot atomvåpen - og deler overbevisningen om at det er nødvendig å mobilisere folk i atomvåpenfrie land (som Norge), for å nå dette målet. Vi bør la personlige konflikter fare, og heller samle oss om det politiske målet om et globalt forbud mot atomvåpen. For ICAN kan på mange måter reduseres til ett, og kun ett politisk krav: Forby atomvåpen nå.

På tide å våkne

Mange synes å tro at atomvåpen kun er noe man møter i amerikanske action- filmer fra 80-tallet, og i gamle fortellinger om den japanske byen Hiroshima. Det er derfor betimelig at Kjell Dragnes i Aftenposten 9. juni påpeker at de 20500 atomvåpnene som fortsatt finnes i verden truer stater og menigmann like mye idag som under den kalde krigen.

Dragnes tar imidlertid feil når han fremstiller atomvåpnenes eksistens som en nødvendig konsekvens av den kalde krigen. At ni stater tjue år etter den kalde krigen fortsatt har atomvåpen er tvert imot et resultat av en global politisk handlingslammelse.

Siden den kalde krigen har man hatt en unik mulighet til å kvitte seg med atomvåpnene én gang for alle. Flere og flere av verdens militære og politiske ledere innser at atomvåpen ikke bare er militærstrategisk ubrukelige, men også i strid med grunnleggende prinsipper om krigføring.

Men ettersom det er atommaktene som har disse våpnene, er det mange som tenker at det også er de som må ta ansvar for å kvitte seg med dem.

Å legge ansvaret for nedrustning på atommaktene, vil imidlertid være like dumt som det hadde vært å be røykerne utarbeide røykeloven. Denne ble ikke innført fordi røykerne selv ønsket det, men fordi det gikk opp for flertallet av ikke-røykere at det var uakseptabelt at niktoinavhengingheten til et mindretall skulle ha negative konsekvenser for alle.

På samme måte med atomvåpen: Ni staters meningsløse atomavhengighet har negative sikkerhetskonsekvenser for syv milliarder mennesker. Et flertall av FNs stater ønsker et forbud mot atomvåpen, men mange land, deriblant Norge, har hittil valgt å holde hendene i fanget og krysse fingrene for at atommaktene ordner opp selv.

Det er på tide å våkne fra dvalen. Norges rolle i prosessen som ledet til forbudet mot klasevåpen i 2008 har gitt oss en unik troverdighet som forkjemper for humanitærretten. Men troverdighet er av liten verdi dersom det ikke fører til politisk endring. Norge kan enten avfinne seg med at internasjonal politikk også i det 21. århundret vil reguleres av atommaktenes trusler om nedslakting av motpartens sivilbefokning. Eller så kan man velge å arbeide for en verden ledet av FN og regulert av universelt bindende regler. Valget bør være enkelt. Forby atomvåpen nå.