I Universitas denne uken har jeg skrevet følgende nyhetskommentar om NOKUTs planer om å opprette en ordning for Sentre for fremragende utdanning.

---

Forrige uke skrev Universitas at Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) er i ferd med å etablere en premieringsordning for institusjoner som leverer utdanning av særskilt høy kvalitet. Ordningen, som går under det forførende navnet Sentre for fremragende utdanning (SFU), skal ifølge statssekretær i Kunnskapsdepartementet (KD), Kyrre Lekve, «være en ressursbank» og gi institusjoner «en mulighet til å prøve ut ulike utdanningsmodeller». Dette vil, slik Lekve ser det, «gi kunnskap til å utforme undervisningen riktig».

I januar vil NOKUT legge frem sine kriterier for hva som skal til for å få status som SFU. I prinsippet vil disse kriteriene kunne avklare hva som egentlig menes med kvalitet i utdanningen. Faren er imidlertid overhengende for at SFU kun vil fyre ytterligere opp under en fruktesløs kvalitetsdebatt, og dermed bidra til å tåkelegge, snarere enn avklare, hva utdanningskvalitet egentlig er.

Debatten om kvalitet i høyere utdanning er i sin nåværende form et veritabelt virrvarr av svevende og velklingende gloser. Når man spør politikere og byråkrater om hva de egentlig mener når de i sine festtaler snakker om betydningen av å heve kvaliteten i utdanningen, ytrer de fleste noen forvirrede fraser om «prosesser» og «noe om læringsutbytte».

Enkelte innrømmer sågar at de egentlig ikke vet hva de mener når de snakker om utdanningskvalitet. Til Universitas sier Lekve at det er «knyttet til oppfølging underveis i studiet», men at «generelt vet vi for lite om hva kvalitet i utdanningen nøyaktig er og bør være».

For SFU følger problemene knyttet til denne begrepsmessige uklarheten som perler på en snor: Hvis initiativtakerene bak SFU ikke vet hva kvalitet er, hva er det da man egentlig skal premiere? Og kanskje viktigere, hvis KD ikke er i stand til å definere kvalitet, hvorfor er det da så viktig å heve den?

Det grunnleggende problemet er at SFU både skal premiere og gi kunnskap om kvalitet. Som institusjon vil SFU dermed bite seg selv i halen og bli årsak og effekt på én og samme tid. Dette er en oppskrift, ikke på kvalitet, men på vedvarende forvirring.

Både KD og til en viss grad lærestedene selv har en interesse av å holde kvalitetsbegrepet uklart. Med en finansminister som tviholder på pengesekken på den ene siden, og studenter som krever en økning i basisbevilgninger på den andre, er det en snedig strategi å omgjøre studentenes krav til en kvasiakademisk debatt om kvalitet. SFU vil i tråd med dette først og fremst fungere som en fremragende fasade som politikere og institusjoner kan bruke for å avlede kritikk om dårlig og lite undervisning.

Studentene har på sin side ingen interesse av enda en ørkesløs diskusjonsrunde om kvalitet. Sentio-undersøkelsen Universitas skrev om i forrige uke viser med slående tydelighet hva kvalitet betyr for studentene: mer undervisning og mer pedagogisk skolering av foreleserene. Og man trenger verken SFU eller en definisjon av kvalitet for å få til dette.

For å ikke miste sporet bør studentenes representanter derfor være klare i sitt krav: Dropp SFU.