Det uniformerte Norge

Lørdag 21. februar gikk Siv Jensen (Frp) ut og advarte mot en påstått «snik-islamisering» av det norske samfunnet. Hun slo fast at «norsk lov, norske regler, og norsk styresett [...] skal gjelde» dersom Fremskrittspartiet kommer i regjeringsposisjon til høsten. Frp, la hun til, vil ikke under noen omstendigheter «tillate særkrav fra noen enkeltgrupper».

I et forsøk på å utdype og forklare hva hun egentlig mente, pekte Jensen på at rektor Eva Kjøge, "etter press fra foreldre og [med] velsignelse fra utdanningsdepartementet", har innført såkalt kjønnsdelt svømmeundervisning ved Møllergata skole. Bortsett, imidertid, fra dette ene eksempelet på at en muslimsk interessegruppe har lykkes i å påvirke en sosial praksis i Norge (Eva Kjøge dementerte noen dager senere at ordningen hadde noe som helst med Islam å gjøre), presterte ikke Frp å komme opp med annet enn en håndfull politiske krav fremsatt av representanter fra ulike muslimske og ikke-muslimske interesseorganisasjoner fra 2002 og frem til idag. Påstanden om at det norske samfunnet er i ferd med å "snik-islamiseres" er derfor ikke bare dårlig underbygget, men også villedende og tendensiøs, naturligvis, da begrepet, snarere enn å betegne en reell policy-endring, refererer til det faktum at nye og hittil uhørte stemmer i økende grad begynner å fremme sine krav i den demokratiske politiske prosessen. Om noe, er det den offentlige politiske diskurs, og ikke det norske samfunnet, som "snik-islamiseres" - men den utviklingen må i så fall Frp ta sin del av ansvaret for.

Ordvekslingen som fulgte i kjølvannet av Jensens utspill ble forholdsvis opphetet - Per-Kristian Foss (H) spilte til og med nazi-kortet, noe han senere skulle angre på - og bunnet i en tilsynelatende dyp politisk splittelse. På den ene siden: Frp og Jensens fordekte forsøk på å delegitimere en rekke politiske krav fremsatt av representanter for ulike muslimske interessegrupper. At Frp er uenig i at norske skoler skal ha en mulighet til å innføre kjønnsdelt svømmeundervisning, er én ting; at de de forsøker å mistenkliggjøre en potensiell politisk motstander og stille spørsmålstegn ved vedkommendes rett til å fremme sine krav i den politiske sfære, er noe ganske annet. Og å hevde at en politisk motstander opererer i det skjulte og dessuten ikke er den haun utgir seg for å være (Jensen hevder i en debatt på Dagsnytt 18, 23. februar at representanter for muslimske interessegrupper ikke representerer de de hevder å representere); å liste opp en rekke politiske krav som eksempler på ... ja, eksempler på hva egentlig? - kan vanskelig tolkes som noe annet enn et forsøk på nettopp å ekskludere vedkommende fra den politiske arena.

På den andre siden: en statsminister som ikler seg rollen som bonus pater familias og ber Siv Jensen "roe seg ned", og et parlamentarisk establishment som behandler de samme politiske kravene, nettopp ikke som politiske krav, men som sosialt slagg som beklagligvis får hjulene til å knirke i det sosialdemokratiske maskineri. Regjeringen og de andre partiene på Stortinget syntes å forholde seg til krav om Halal-mat i norske fenglser og opprettelsen av en Imamutdanning i Norge først og fremst som styringsutfordringer, skjær i sjøen, grining på gutterommet i det norske hus - som noe, med andre ord, de må ordne opp i som statsmenn, ikke noe de må ta stilling til som politikere. "Mennesker er ikke et problem - de er en ressurs" sa Dagfinn Høybråten (Krf) til Romerike Blad. Likeledes, i sin kritikk av Jensen hevdet Jan Tore Sanner (H) at politikernes oppgave er å "bygge bro, ikke skape konflikt" (Sanner i debatt på Dagsnytt 18, 23. februar) - styre skuta, med andre ord, og forhindre mytteriforsøk ved å sysselsette flest mulig. Men hvem skal da ta stilling til om det er riktig å tillate Halal-mat i norske fengsler? Frp og muslimene?

Det skal sies at Jonas Gahr Støre (Ap), i en tale på FaFo-konferansen 26. februar, sa at "det er bra at muslimer i Norge fremmer krav til myndighetene" - og dette er naturligvis korrekt. Men selv om det han sier er korrekt, så er det noe med måten han sier det på som er notorisk patroniserende. Jonas Gahr Støre er vår fremste statsmann, kanskje, men som politiker, som representant for et sjikt av folket, egner han seg dårlig. Hvorfor? Jo, blant annet fordi det antakeligvis er ham knekkende likegyldig om Somalisk drosjeforening får gjennomslag for kravet om eget bønnerom i taxidepoet på Gardermoen.

Under den tilsynelatende uenigheten som flammet opp mellom partiene på Stortinget etter Jensens utspill, skjuler det seg en grunnleggende enighet om å nekte å innrømme norske muslimer og deres respektive representanter status som politiske subjekter. Frp objektiverer potensielle politiske motstandere ved å demonisere, mens resten av det parlamentariske establishment velger patroniseringens vei. Sammen oppnår de imidlertid å holde muslimene og deres representanter på armlengdes avstand fra den politiske arena. Faren, slik jeg ser det, med slik å nekte nye aktører (i dette tilfellet muslimene) anerkjennelse som politiske subjekter, er at man dermed også stenger av den politiske ventilen som skal regulere konfliktnivået i samfunnet, og hvis funksjon i første og siste instans er å forhindre at noen - fortvilet over ikke å bli lyttet til - tyr til våpen.