Zizous isse og Materatzis bryst

Hvilken vanvittig utfordring stilte vel ikke samfunnet oss overfor, da det pådyttet oss friheten? Ikke bare er vi innvilget en ubegrenset frihet til å tenke og tro hva vi vil; yttringsfrihetens grenselinje er i ferd med å utviskes (har noen tenkt på hvilken sinnsyk devaluering av ordet dette vil medføre? Dersom talehandlinger tolkes som essesielt transcenderende -altså som en utoverbevegelse henimot den annen i en kommunikasjonssituasjon-; og dersom talehandlinger dermed er broen som binder den subjektive, obskure tanke, sammen med den objektive verden, med sine velkledde herrer, smilende damer og lutende heste ... hvilken grufull konsekvens kan vi ikke vente oss, dersom vi v.h.a. den ubegrensede yttringsfrihet bryter ordets bånd til handlingsverdenen? Dersom vi lenge nok later som ord ikke kan ramme like dypt som Zizous isse rammet Materatzis bryst, vel da kan dette snart bli sant. Og hvor kort er vi ikke da fra å frarøve ordet sin egentlige mening, sin betydning og sitt opphav? Ord betyr mindre og mindre, og ordets kvalitative underskudd, kompenseres kvantitativt. Det skrives mer og mer: universitetenes biblioteker fylles opp av doktoravhandlinger ingen gidder å lese, avisene og tidskriftene blir tykkere og tykkere, radioen og tv'en er en eneste stor ordflom, på barer og kaféer prates og prates og prates det :- dekadensen synes å være et faktum. Vårt samfunn er en eneste stor ordfest, vi omgir oss med ord på alle kanter, i godt skjult panikk griper vi i det ene øyeblikket ett, ett som vi i det neste, likegyldig og skruppelløst har forkastet til fordel for et annet), og vår handlingsfrihet er begrenset utelukkende negativt. Hvem er store nok, hvem er sterke nok, til å med åpne armer ta denne friheten innover seg. Hvem har energi nok til ikke å søke tilflukt i rutinene?