Som et resultat av den kjedsomhet sosialdemokratiets og velferdsamfunnets tyranni har påtvunget oss, har en ny reaktiv teori slått rot i folkesjelen: destruksjonismen. Vi elsker tsunamier, ødeleggelse, massehenrettelser, flykapringer, bilbrenning, terroranslag, orkaner, bomber og krig, dog ikke slik Nietzsche og Marinetti elsket krig; altså som et simpelt symbol på fremskritt og transkresjon, nei vår kjærlighet til krigen er langt mer horribel: vi elsker destruksjonens destruktive kraft, og tar ikke side. Vi elsker å se the World Trade Center rase sammen, vi elsker å se Saddams hode falle, vi elsker å høre bombene regne over Kana, over Haifa, over Kabul og Bagdad; vi følger opprømt med på utviklingen i Ahmadinejads atomvåpenprogram og blir skuffet over å høre på Hans Blix, likesom vi nylig ble skuffet over den britiske etterforskningens fortreffelighet; vi blir røde i hodet av begeistring over å se tallene på sivile ofre i Sudan; vi avskyr diplomati, FN og Ghandi og når vi ligger under dynen sene høstkvelder dirrer vi av forventning og håper på nattfrost, slik at vi om morgenen kan tråkke istykker isen som har lagt seg på søledammene.
Oh, what a wonderful world!
I går fikk jeg beskjed fra det sivile vernepliktsverket at jeg var blitt slettet fra deres ruller.
No comments:
Post a Comment