Kuriosum

Man leser på det rykende ferske plateselskapet Sanntidsmusikks hjemmesider:

"Sanntidsmusikk is a new label dedicated to releasing live and studio recordings of improvised music.

The name Sanntidsmusikk translates as real time music, but it's also a play on the Norwegian word samtidsmusikk, which means contemporary music."

I selviscenesettelsens navn, sendte jeg avgårde en mail hvor jeg svært forsiktig forsøkte å få Sanntidsmusikk til å forklare hva de mente med begrepet "real time". Jeg har lenge hatt en fornemmelse av at Norske jazz- og impromusikere lider av talevegring, og jeg er av den oppfatning at skjeen må tas i egen hånd for å få dem i tale. Denne mailen sendte jeg derfor for noen dager siden til Petter Flaten Eilertsen, overhodet i selskapet:

"Emne: Spørsmål om filosofisk referanse

Hei, et kort ja/nei spørsmål:

Ligger det i begrepet "sanntidsmusikk" (real time music) en referanse til den franske filosofen Henry Bergsons doble begrep om tid (hans radikale distinksjon mellom "le passage" og "la durée") ?

Mvh. Magnus"

Svaret jeg dagen etter fikk var som følger:

"Emne: Re: Spørsmål om filosofisk referanse

Hei!

Kort svar: Nei.

For å utdype litt: Navnet "Sanntidsmusikk" er valgt fordi det uttrykker at improvisasjonsmusikken skapes i øyeblikket ("real time"). Og samtidig er det et ordspill på samtidsmusikk, som i all hovedsak er komponert og dermed ikke skapes i øyeblikket.


Med vennlig hilsen
Petter Flaten Eilertsen
Sanntidsmusikk"

Flaten Eilertsen synes å sette likhetstegn mellom øyeblikket og "real time". I sannhet et kuriosum som kan betenkes dypt og inderlig. Hva kontrasterer "real time"? Svaret synes åpenbart: "ideal time". Men hva kontrasterer sann-tid? Her synes svaret å være falsk-tid eller løgnaktig-tid. Traduksjonen fra sann til real følger ikke av seg selv, så kanskje er det nettopp dette som gjør det hele så interessant. Komponert musikk (samtidsmusikk) blir essensielt sett en streben mot himmelen, mot idealene, mot gud og det høyeste godet. Og samtidsmusikken, som historisk sett representerer en løsrivelse fra de konvensjonelle klassiske dogmene, forblir, altså i kraft av å være komponert, like himmelstrebende som Bachs juleoratorium, Händels Messias og Mozarts requiem. Denne musikken blir i neste instans falsk, løgnaktig, eller kanskje bedre: illusorisk, da den foregir menneskeheten en plass i verden (les: under gud) den slett ikke har. M.a.o.: Musikken lyver! Og ikke bare det, men den lyver i kraft av å være komponert, planlagt.

Det kan være fristende å ilegge Flaten Eilertsen påstanden: Planer -og dessuten begrepene som begriper planene (forstå: impromusikernes talevegring)- hører gudene til; kun det frie, ubegripelige øyeblikket er menneskets og menneskets alene. Ut av dette kan kanskje leses et gudsopprør mer radikalt enn selv Ivan Karamasovs. For selv om Ivan Karamasov riktignok pent leverer tilbake inngangsbilletten til himmelen, for å stå på menneskenes side, glemmer han aldri gud; benekter han aldri guds eksistens. Hans opprør forblir et begrepslig, ja endog rasjonelt opprør. Dette synes i motsetning å være Flaten Eilertsens intensjon: å glemme gud, glemme idealene, glemme planene (som om de aldri hadde eksistert) for så å grave seg ned i det eneste menneskelige: det frie øyeblikket.