We'll get you in the end

As some of you already know - if you pay any attention to ICAN Norway's feeds on Twitter or Facebook - Norway, Austria and Mexico (New NAM) this Monday decided to withdraw the UN draft resolution which sought to kickstart negotiations on nuclear disarmament in the deadlocked Conference on Disarmament (CD). 

Although, as the delegations in question were keen to point out, they didn't actually "withdraw" the resolution - they were just not going to "press for taking action" this year. By carefully avoiding the word "withdraw" in their statement, the delegations hoped to keep the P5 and the CD aficionados in the Non-Aligned Movement on their toes until next year. 

Maybe they will. Maybe they won't. Maybe the CD doesn't really matter - we don't really know. But more than anything, probably, this tiny little diplomatic victory shows how bogged down in minuscule detail the international disarmament machinery finds itself. 

Go to the sports pub called Manchester a few blocs away from the UN Head Quarters in New York, and you will see that everyone understands - indeed takes for granted - that if you want to achieve something, well, then you better start moving in that direction. Like score a goal or two. Inside the diplomatic maze of the UN, for some reason, this commonsensical logical deduction doesn't seem to apply. 

Most of the countries in the UN have long ago committed themselves to the goal of a world without nuclear weapons, and no one seems to deny that there has been little, if any, progress towards this goal in the CD for the last 15 years. However, even the oh so feeble attempt to kickstart substantial negotiations on a comprehensive ban on nuclear weapons made by Norway, Austria and Mexico, triggered knee-jerk skepticism from a range of countries which, truth to be told, seem to be suspiciously comfortable with status quo.   

Yeah, suspiciously comfortable with the fact that there are still 20 500 nuclear weapons in the world - enough such weapons to blow the entire world back to the stone age, perhaps even further. Arguments vary, and where New NAM believe that there is an inherent flaw in the institutional set up of the CD - particularly the fact that the consensus rule is applied not only to the conclusion, but also to the beginning of negotiations on nuclear disarmament - the skeptics, and particularly some key countries in the Non-Aligned Movement, argues that the problem is not so much institutional as political. 

At the end of the day, they are probably both equally right and equally wrong. One the one hand, it seems to be true that the issue of multilateral nuclear disarmament has been held hostage to some kind of consenus tyranny in the international disarmament machinery. 

However, it seems also to be true that a change in the institutional set up of the CD cannot itself provide for substantive negotiations of a ban on nuclear weapons. As leading countries in the Non-Aligned Movement, such as Egypt and Indonesia, are right to point out, the fact that there are still 20,500 nuclear weapons in the world is not only an institutional, but also a political problem - which can only be solved when government leaders and foreign ministers in both nuclear armed and nuclear free countries are pushed to the negotiating table. 

In a sense, when it comes to nuclear disarmament, the UN First Committee seems to be characterised by the same mindboggling impotency that the CD is marked by, and the discussion that has been going on in the First Committee these last four weeks seems to have been nothing more than a deferral of global proportions. Essentially, the debate seems to be a pseudo debate, which serves no other purpose than preventing substantial discussion.


Instead of instructing them to get down to the real issues; instead of ordering them to deliver what they promised their voters they would do; instead of telling them to find a solution to the nuclear problem - state leaders and foreign ministers all over the world seem to continue to instruct their sober-suited diplomatic servants to do exactly nothing else than they did last year, the year before that, and all the way back to the Cold War. 

The problem, in a nutshell, is that state leaders and foreign ministers all over the world have become all too comfortable with doing nothing. They seem to think that they don't run a political risk by closing their eyes to the fact that there are still 20,500 nuclear weapons in the world. Well, here's a message to any politician who doesn't think this problem requires a solution: We'll make sure to get you into trouble if you don't act. 

A noiseless patient spider

In the year 1900 the American poet Walt Whitman described how a noiseless, patient spider explored "the vacant vast surrounding" and how it "launch'd forth filament, filament, filament out of itself; even unreeling them - ever tirelessly speeding them".

Now, there is probably no better way to describe the current state of affairs of the international nuclear disarmament machinery, which has been the topic of discussion at the UN First Committee during the last days.

To see it from the outside, for the first time, is a somewhat troubling experience. The UN First Committee, in a nutshell, is a room filled with chattering suits, listening inattentively to a relentless stream of words. One "distinguished representative" after another presenting resolution upon resolution - most of which, symptomatically, were presented last year and will be presented again next year.

For an organ tasked with the job of considering "the principles governing disarmament and the regulation of armaments”, this committee seems surprisingly absentminded. For someone who is born and raised in Norway, where the UN is commonly assumed to be a heavenly sphere of rationality and consideration, it is striking to see how unfocused the UN diplomats really are.

The UN diplomats are usually pictured as a bunch of solemn, thoughtful and nicely dressed characters with a not insignificant amount of political power. In reality, however, it is more likely that most UN diplomats are not at all solemn, but bored, not thoughtful, but frustrated, and their power seems in most cases to be restricted to choosing the colour of their tie. Oh those poor diplomats, most of them have their hands tied up in past government positions and group loyalties; they all move like they believe they are expected to; imprisoned by history and an outdated worldview.

This lack of flexibility in the First Committee has been clearly demonstrated in the last couple of weeks. A group of likeminded countries, led by Norway, Austria and Mexico (“New NAM”), has recently been trying to garner support for a new resolution which seeks to kick start the international disarmament machinery.

The so called international disarmament machinery, whatever that is, has been completely stuck for 15 years. At present, the key cog in this machinery is the so called Conference on Disarmament - an international forum, based in Geneva, which is mandated to negotiate multilateral disarmament treaties. And the Conference on Disarmament - or the CD, as it is called in diplomatic acronym speak - has been without a programme of work since 1996, and consequently, not even begun substantial negotiations on nuclear disarmament issues.

Believing that the lack of progress in the CD is due to a defect in its institutional setup - particularly a misunderstood allegiance to the consensus rule - the draft resolution proposed by New NAM aims to put a cap on how many years the CD can allow itself to remain deadlocked. More specifically, the resolution suggests that if the CD has not adopted a programme of work when the next session of the First Committee starts in October 2012, the committee will set up two working groups which will start negotiations on nuclear disarmament and prevention of an arms race in outer space, respectively.

The exact wording of the draft resolution is probably less interesting than the amount of opposition this initiative has been met with by the other countries in the First Committee. At the moment, New NAM has managed to gather support from between 50 and 60 countries, mostly from the western hemisphere. As expected, however, the permanent members of the UN Security Council (USA, UK, France, Russia and China) are unwilling to support any initiative that could potentially disrupt the deadlocked status quo, and they are consequently sceptical to the draft resolution proposed by New NAM. More interestingly, however, is the fact that leading countries in the so called Non-Aligned Movement (NAM) - a group of 120 states, established during the Cold War, which do not consider themselves aligned with or against any major power bloc - is also very sceptical to what they see as an attempt to undermine the CD. As they see it, the lack of progress is not due to a flawed institutional setup, but due to a lack of political will - and therefore ok. Although NAM probably won't vote as a bloc on this draft resolution, the opposition expressed by leading NAM countries like Egypt and Indonesia, seriously reduces the likelihood of success.

Now, why would non-nuclear armed states like Egypt and Indonesia voice opposition to an attempt to kick start negotiations on nuclear disarmament? Explanations vary, but none seems to be fully convincing. Some says that the fondness of the CD expressed by some NAM countries is due to the fact that membership in the CD is restricted to 65 countries, and that certain NAM countries simply likes to be part of the club. Other says that the NAM countries which are members of the CD is quite comfortable with the current deadlock, as a lack of disarmament leaves open the possibility for these countries to acquire their own nuclear weapons in the future. A third explanation points to the fact that the resolution presented by the New NAM has a "western" taste, and therefore triggers knee-jerk opposition from, mostly developing, NAM countries.

In any case, we will know, probably on Friday or Monday, whether the draft resolution will be voted upon or not. Stay impatient.

Elefanten i rommet

Det er nok for tidlig å si at ballen har begynt å rulle. På overflaten, altså der diplomatene møtes for å utveksle sine høflighetsfraser, er det fortsatt liten eller ingen bevegelse å spore. Deadlock, stalemate, impasse. Tre ord for fire: Nuclear business as usual.

Men under overflaten begynner ting å røre på seg. Det er ikke godt å si hvorfor, men iløpet av det siste året har det tilsynelatende gått opp for stadig flere aktører at atomvåpen ikke bare representerer et av vår tids største problemer, men at det også, i motsetning til mye annet, er et problem som faktisk kan løses med ganske enkle midler.

Siden slutten av den kalde krigen har atomvåpen vært som en elefant i rommet. Alle vet at det er et problem at det fortsatt er nok atomvåpen i verden til å utslette menneskeheten X antall ganger. Men istedenfor å sette seg ned og forsøke å gjøre noe med problemet, har man knepet øynene sammen, holdt hendene for ørene, og foregitt at problemet ikke eksisterer. Og det har man altså gjort, til tross for at det ikke nødvendigvis skal så mye til for å lure elefanten ut av rommet.

Atomvåpen er for eksempel et langt enklere problem enn global oppvarming. I motsetning til klimaforandring, som er en uheldig konsekvens av en nødvendig utvikling, er atomvåpen en unødvendig konsekvens av et utdatert verdensbilde. Når man vet at atomvåpen ikke bare er moralsk forkastelige, men også fullstendig uegnet som stridsmiddel i dagens internasjonale kontekst - hvorfor har vi, tjue år etter den kalde krigen, ennå ikke klart å kvitte oss med dem? Latskap og internasjonal prokrastinering? Fristende konklusjon.

Men nå begynner ting å endre seg. Under ICANs konferanse i Geneve forrige helg samlet 118 nuclear campaigners fra 25 land og minst like mange organisasjoner seg for å diskutere hvordan man skal gå frem for å få ballen til å begynne å rulle. Målet ligger klart: Å få et lite knippe nøkkelstater til å starte multilaterale forhandlinger om en avtale som forbyr atomvåpen. Til tross for en viss uenighet om hva dette egentlig betyr, er det nok langt viktigere, i hvert fall for ICANs del, å diskutere hvilke midler man skal benytte seg av for å nå dette målet. Hva skal man si? Hvordan, hvor, når og til hvem skal man si det? Kort sagt, hvordan skal man gå frem for å få land som Norge til å innse at tiden er kommet for handling?

Vi som var på konferansen går styrket ut i troen på at vi kan nå målet. Utfordringen i de kommende månedene vil bestå i å få ulike aktører til å strekke seg mot samme mål. Etter 20 år med handlingslammelse og uforståelig acronym speech er det på tide at vi begynner å snakke med én klar stemme - og formidler et budskap som mannen i gata kan forstå. Stater, politikere, aktivister og ledende sivilsamfunnsaktører må bli enige om et minste felles multiplum - en grunnleggende idé som kan gi retning og fremgang. Og for de som måtte lure, har vi naturligvis svaret allerede: Forby atomvåpen nå.

I anstendighetens navn

Til minne om de som døde i Hiroshima for 66 år siden, og som et spark i baken til den norske regjeringen, holdt jeg følgende appell på Youngstorget igår:

Idag, for nøyaktig 66 år siden, slapp USA den første atombomben over den Japanske byen Hiroshima. Denne ene bomben, sammen med den som falt over Nagasaki tre dager senere, tok livet av mer enn 210 000 mennesker.

Over 210 000 uskyldige ofre.

La oss, i respekt for de som døde denne dagen, vise at vi ikke tar lett på deres bortgang. La oss, i medfølelse med ofrens familier, venner og etterkommere, ta det ansvar vi har for å sørge for at dette aldri, aldri vil gjenta seg.


Etter Hiroshima og Nagasaki kan ingen lenger si at de ikke kjenner konsekvensene. Vi vet at atomvåpen ikke er i stand til å skille mellom soldater og sivile. Vi vet at atomvåpen ikke kan løse noen av dagens internasjonale problemer som terrorisme, klimaforandring, fattigdom og epidemier, men at disse våpnene tvert i mot gjør det vanskeligere å håndtere slike problemer. Vi vet at de 20 500 atomvåpnene som finnes gjør verden mindre trygg, mindre sivilisert, og mindre demokratisk.

Alt for lenge har våre politiske representanter holdt hendene foran øynene med et naivt håp om at atomvåpnene vil forsvinne av seg selv. Alt for lenge har mediene sovet i timen og glemt å skrive om en av de mest alvorlige og mest umiddelbare trusslene mot menneskeheten.

Det er på høy tid at vi vekker mediene og våre politiske representanter fra dvalen; det er på høy tid at vi sier klart i fra - roper om vi må - at vi ikke lenger aksepterer at flertallets ønske om å leve i en verden fri for atomvåpen igjen og igjen blir trumfet av noen få lands latterlige forfengelighet og absurde stormaktsgalskap; det er på høy tid at norske politikere innser at den beste måten Norge kan bidra til å skape en tryggere, mer sivilisert, og mer demokratisk verden, er ved umiddelbart å starte forhandlinger om en internasjonal avtale som forbyr atomvåpen.

For vi skal vise at vi er smartere og mer siviliserte enn den kalde krigens panikkmakere. Vi skal kreve at de politiske og militære ledere av atomvåpenstatene blir konfrontert; vi må irettesette den umoralske ideen om at trusler om nedslakning av anders lands sivilbefolkning gir makt og ære. Vi skal sørge for at våre politiske ledere innser at håp ikke er nok, men at målet om en atomvåpenfri verden må lede til handling.

Vi har forbudt umenneskelige våpen før. Nå er det på tide å forby det mest umenneskelige, mest umoralske, og mest unyttige av dem alle. La oss sørge for at 2000-tallet ikke går ned som en av verdenshistoriens tapte muligheter. La oss gjøre hva vi kan, mens det ennå er fred mellom stormaktene, for atomvåpen forblir det forrige århundrets problem. La oss ikke kaste bort muligheten, la oss ikke være redde, la oss gjøre det eneste rette. For en tryggere, mere sivilisert, og mer demokratisk verden; i respekt for de som døde for 66 år siden; i anstendighetens navn - Forby atomvåpen nå.

The Secret Life of Nuclear Activists

Noen ganger er det helt ok å være atomvåpenaktivist. Som når man blir invitert på et slott av et hotell i Sveits for å diskutere humanitære tilnærminger til atomvåpen over en rekke treretters luncher og middager, med nydelig utsikt til Genevesjøen.

Rebecca Johnson, lederen av Acronym Institute og nestleder i ICAN, har en idé om at det er nødvendig å begynne å snakke om atomvåpen på en ny måte, dersom man skal klare å overbevise politikere, journalister, beslutningstakere og folk flest om at atomvåpenenes fortsatte eksistens ikke er en nødvendig konsekvens av den kalde krigen, men et resultat av mer eller mindre veloverveide politiske beslutninger. Man må med andre ord vise folk at atomvåpen er resultatet av et valg og at man derfor også kan velge å kvitte seg med dem. For å diskutere hvordan man skal klare dette, inviterte hun, med rundhåndet støtte fra Sveits og Norge, omtrent tjue diplomater, akademikere og aktivister til et todagers seminar i Glion.

I 1997 og i 2008 forhandlet man frem et universelt forbud mot landminer og klasevåpen. Disse våpnene hadde lenge vært en del av flere staters militære doktriner - Norge inkludert - og når man til slutt valgte å forby landminer og klasevåpen, så var det fordi man innså at enhver bruk av disse våpnene ville ha uakseptable humanitære konsekvenser. Eller, som man sa det den gangen, enhver bruk av disse våpnene ville forårsake uakseptabel skade (unacceptable harm).

Det kan argumenteres for at grunnen til at man i 1997 og 2008 forhandlet frem et universelt forbud mot landminer og klasevåpen, var at man innså at disse våpnene ikke bare hadde en militær-strategisk dimensjon, men også en moralsk, eller humanitær, dimensjon. Media viste grusomme bilder av lemlestede barn som hadde forvekslet en klasebombe med en leke, og politikere, beslutningstakere og folk flest innså hvor dypt problematisk det var å inkludere slike våpen i sine arsenaler. Som John Borrie skriver i boken Unacceptable harm: A history of how the treaty to ban cluster munitions was won, en av de viktigste grunnene til at man fikk et forbud mot slike våpen i 2008 var at man klarte å endre diskursen. Altså å begynne å snakke om de skadene disse våpnene påførte enkeltmennesker.

Det er grunn til å tro at vi som arbeider for et forbud mot atomvåpen står overfor noe av den samme utfordringen som de som var involvert i klasevåpenprosessen i sin tid sto overfor. Det var i hvert fall utgangspunktet for seminaret i Sveits. Atomvåpendiskursen er idag innhyllet i en tåke av kompliserte akronymer, militærstrategiske spissfindigheter, og forhandlingstekniske termer. Mange føler nok at de ikke kan uttale seg om atomvåpen uten å kjenne den hemmelige meningen bak forkortelser som CTBT, FMCT, NPT, CD, UNDC und zu weiter. Det er naturligvis helt feil, og anti-atomvåpenbevegelsen må nok ta på seg en del av skylden for at vi har kommet i denne situasjonen. Alt for lenge har man snakket om atomvåpen som noe fjernt, som noe som ikke angår oss, som noe man kan være for eller imot, men som man allikvel er dømt til å leve med, dømt til å dø med.

Det er imidlertid få menneskeskapte ting her i verden man er dømt til å leve med. Historien har vist, igjen og igjen, at det mennesker har skapt, kan også mennesker avskaffe. Vi har allerede avskaffet andre masseødeleggelsesvåpen, som biologiske og kjemiske våpen, og få stater vil anse det som legitimt å inkludere landminer og klasevåpen i sine militære doktriner. Hvis vi tar et skritt tilbake og slutter å fokusere på gåtefulle akronymer og militærstrategiske spissfindigheter, og isteden ser på hvilke konsekvenser atomvåpnenes eksistens har, vil vi se at vi faktisk har et valg. Ifølge Bruce Blair ved World Security Institute, vil verden bruke 5500 millarder kroner på atomvåpen iløpet av de neste ti årene. I sammenlikning vil man ifølge verdensbanken trenge mellom 760 og 1652 millarder kroner for å nå FNs tusenårsmål innen 2015. Valget bør være enkelt. Forby atomvåpen nå.

Markering av «Nuclear Abolition Day»

Way to go! Beate H. Mikkelsen har skrevet følgende leserinnlegg i dagens utgave av Agderposten:

«Bruk av atomvåpen vil ikke bare skape en umiddelbar humanitær katastrofe, det kan også endre klimaet, lamme landbruket og skape hungersnød. Da hjelper det lite at trusselen virker liten, så lenge stridshodene ligger på lager.

På «Nuclear Abolition Day» 25. juni demonstrerte tusenvis av mennesker for at det skal startes forhandlinger om et forbud mot atomvåpen. ICAN Norge, kampanjen for et forbud mot atomvåpen, oppfordrer den norske regjeringen til å ta initiativ.

Slippes en atombombe vil følgende skje: Innen et visst område vil alt brenne opp. Strålingen vil ramme alt elektrisk utstyr. Trykkbølgen vil rive det meste i fillebiter, og det radioaktive avfallet vil gjøre området livsfarlig i lang tid.

Fukushima har gitt oss en smertelig lærepenge: Konsekvensene av radioaktivitet på avveie er grenseløse og ukontrollerbare. Nettopp det grenseløse og ukontrollerbare er stikkord som kjennetegner alle konsekvenser av en atomkraftulykke eller atomvåpenangrep.

Det er umulig å forutsi de eksakte konsekvensene, fordi alt vil avhenge av tilfeldigheter som vindens styrke og retning. Hvor langt radioaktiviteten vil rekke geografisk, og hvor lenge strålingen vil forbli i økosystemet, er fullstendig ukontrollerbart.

Slike konsekvenser blir naturligvis farligere jo mer omfattende de blir. Bare en regional atomkrig, for eksempel mellom India og Pakistan, kan endre klimaet på jorda dramatisk. De to vestasiatiske landene har til sammen omtrent 100 atombomber. Slippes samtlige av disse, vil det skape støvskyer som skygger for sola i årevis. Dette vil lamme landbruket over hele verden med en sultkatastrofe som uunngåelig konsekvens.

Etter mange års stillstand i nedrustningspolitikken, har det endelig begynt å skje ting.

USA og Russland signerte den nye Start-avtalen like før jul, Obama har skapt en ny stemning ved å snakke om en verden fri for atomvåpen og FNs generalsekretær Ban Ki-moon har lagt fram en fempunktsplan for total nedrustning.

Disse initiativene er imidlertid ikke nok. Fremdeles finnes det 20.000 atombomber fordelt på ni land. Det er kun total avskaffelse av disse som vil gi oss den nødvendige sikkerheten mot historiens potensielt verste miljøkatastrofe.

Vi har allerede forbudt noen av verdens mest inhumane og miljøfiendtlige våpen som klasevåpen, landminer og biologiske våpen. Det er på høy tid med et forbud mot den styggeste ulven av dem alle».

Menn med mange hatter

I går fikk jeg gleden av å introdusere Douglas Roche og Alyn Ware på et arrangement om atomnedrustning på Litteraturhuset. Til tross for et noe skrøpelig oppmøte (antar de fleste heller ville sitte ute i solen enn å høre om atomvåpen), var kvaliteten intet mindre enn excellente. Douglas Roche har vært involvert i den globale nedrustningsbevegelsen i en mannsalder, og mer til, og var blant grunnleggerene av Parliamentarians for Global Action (PGA), Middle Powers Initiative (MPI) og Parliamentarians for Nuclear Nonproliferation (PNND). Sammen med sin makker Alyn Ware, som er visepresdient i International Peace Bureau (IPB) og PNNDs globale koordinator, argumenterte Roche overbevisende for hvorfor man umiddelbart bør starte forberendede forhandlinger for et globalt forbud mot atomvåpen.

Jeg var så heldig å få et eksemplar av Rouches bok How we stopped loving the bomb (2011), som jeg tenker å starte å lese umiddelbart. Review følger.

Etter arrangementet ble jeg sittende med Alyn Ware og Alexander Harang og snakke om forholdet mellom Abolition 2000 og ICAN. Abolition 2000, som Alyn var med på å grunnlegge i 1995, har det samme politiske målet som ICAN - et globalt forbud mot atomvåpen, og representerer over 2000 organisasjoner i 90 land. Hvorfor, spurte jeg Alyn, ble ICAN opprettet som en separat kampanje? Og i og med at Abolition 2000 nettverket fortsatt eksisterer, hvorfor er ikke ICAN og Abolition 2000 bedre integrert?

Han svarte at det dels var av politiske og dels var av personlige grunner at ICAN i 2007 ble opprettet utenfor Abolition 2000 nettverket. Abolition 2000 var i sin tid en reaksjon på nedrustningsbevegelsens tro på at en «skritt for skritt»-tilnærming til nedrustning er den eneste realistiske måten å nå målet om en verden fri for atomvåpen. Global Zero er et eksempel på en kampanje som fortsatt forfekter denne tilnærmingen. Et av Abolition 2000s kjerneargumenter har vært at det ikke er en motsetning mellom å arbeide for et globalt forbud mot atomvåpen, og en «skritt for skritt»-tilnærming. De har derfor nedlagt mye tid og krefter i å vise at det at man er for forhandlinger om et globalt forbud, ikke automatisk medfører at man er imot slike ting som Comprehensive Nuclear Test-Ban Treaty (CTBT), Fissile Material Cut-off Treaty (FMCT), Non-proliferation Treaty (NPT), und zu weiter.

Da ICAN ble opprettet i 2007, ønsket man i større grad å distansere seg fra intrikate akronymer og tekniske spissfindigheter og i større grad drive kampanjearbeid på grasrotnivå - noe som førte til at man til en viss grad også distanserte seg fra Abolition 2000. I tillegg ble det bestemt at ICAN av effektivitetsgrunner skulle styres av en liten kjernegruppe. Dette stred imot Abolition 2000s arbeidsmetoder, som er brede, demokratiske, og derfor, dessverre, noe ineffektive.

Samtidig ga Alyn uttrykk for at Abolition 2000 gjerne vil ha et nærere samarbeid med ICAN, og at dette er noe vi bør arbeide for fremover. På det nåværende tidspunkt står dessverre noen få personlige konflikter i veien for dette, men vi var enige om at det ikke bør være umulig å overkomme disse. Tross alt, Abolition 2000 og ICAN arbeider for samme mål - et globalt forbud mot atomvåpen - og deler overbevisningen om at det er nødvendig å mobilisere folk i atomvåpenfrie land (som Norge), for å nå dette målet. Vi bør la personlige konflikter fare, og heller samle oss om det politiske målet om et globalt forbud mot atomvåpen. For ICAN kan på mange måter reduseres til ett, og kun ett politisk krav: Forby atomvåpen nå.